I vår tid er kunstig sædoverføring (k.s.) et viktig redskap for å effektivisere avlsarbeidet hos våre husdyr. Av fordelene som oppnås kan nevnes:

• Avkommet pr. handyr pr. år kan økes betraktelig.
• Det enkelte handyr kan utnyttes maksimalt.
• Transport og utveksling av avlsmateriale gjøres lettere og avlsområdet utvides.
• Sæd fra verdifulle handyr kan lagres i lang tid.
• Antall handyr pr. besetning kan reduseres.
• Overføring av smittsomme sykdommer hindres.

Størst utbredelse og betydning har k.s. fått innen storfe- og svine-avlen, mens metoden hittil har vært relativt lite anvendt i småfeavlen. Dette skyldes først og fremst økonomiske årsaker, i det kostnadene pr. inseminert dyr i forhold til verdien av dyret blir relativt høye for en næring som opererer med små marginer. Til dette kommer også at man heller ikke har oppnådd gode nok drektighetsresultater sammenlignet med naturlig parring.

Innenfor småfeavlen har k.s. størst utbredelse hos sau. Hvert år blir det inseminert flere millioner søyer i Øst-Europa, Russland, Latin-Amerika, Australia og New Zealand. Her brukes det nesten utelukkende fersk sæd som blir tappet på fjøset, fortynnet og brukt umiddelbart innen samme besetning, og som gir en ikkeomløps% (IO%) på 65-75 på brunstsynkroniserte søyer. I fersk tilstand har sæd fra både vær og bukk begrenset holdbarhet. Allerede etter 8-10 timers lagring synker fruktbarhetsevnen betydelig. Mange steder ville det derfor være fordelaktig om en kunne nytte frossen sæd, men tross stor forskningsinnsats har man i utlandet ikke lyktes i særlig grad med slik sæd. IO% har ligget på 30-45, noe som er for lavt. Det er faktisk bare i Norge at man har oppnådd brukbare resultater med frossen sæd og hvor metoden brukes systematisk i et avlsopplegg.

K.s har fått forholdsvis liten utbredelse i geitavlen, i Europa er det stort sett bare i Norge, Frankrike, Hellas og Sveits at k.s. brukes i noen utstrekning.

I Norge ble arbeidet med småfesemin startet av professor Jon Aamdal ved NVH i 1950- og begynnelsen av 1960-åra. Sammen med professor Kjell Andersen Berg og Jan Fougner m/flere utviklet han en brukbar metode for inseminasjon av både geit og sau.

Også i Norge ble det i begynnelsen arbeidet med fersk sæd for både sau og geit, men p.g.a. vanskelige kommunikasjonsmessige forhold, ble man fort klar over at bruk av fersk sæd med begrenset holdbarhet på daværende tidspunkt ikke var særlig tjenlig i vårt land. I det videre arbeid satset man derfor på bruk av frossen sæd. Forsøk som ble utført ga lovende resultater, og i løpet av 70-åra hadde man tatt k.s. i begrenset bruk både i saue- og geite-avlen. Hvert år er det blitt inseminert ca. 1000 geiter med en kjeings% på mellom 60 og 70. Antallet inseminerte søyer har økt gradvis og i de siste åra er 5-7000 søyer inseminert med en IO% som har variert mellom 50 og 60 (se tab.1).

I Norge har seminopplegget vært organisert og styrt av Landsrådene for Saue- og Geite-avl og økonomisk støtte til arbeidet er gitt over jordbruksavtalen. Allerede i starten tok en sikte på bare å inseminer elitedyr, et opplegg som er blitt fulgt til nå. I småfenæringa er avlen basert på bukke-og vær-ringer, og ved å ta k.s. i bruk økes rekrutteringsgrunnlaget for disse betydelig, og gener fra de beste handyra kan spres over hele landet.

Fra 1976 har NRF’s oksestasjon på Hallsteingård vært ansvarlig for sædproduksjon og distribusjon. NRF har, sammen med Inst. for reproduksjon og rettsmedisin, også bidratt med konsulentarbeid i felten og opplæring av inseminører. Fram til 1990 ble inseminasjon av både sau og geit utført av praktiserende veterinærer og NRF’s seminteknikere. Antallet inseminører holdt seg noenlunde konstant fram til 1990; og gjennomsnittlig har ca. 25 geiteinseminører og ca 45 saueinseminører deltatt årlig. Siden inseminasjon av søye teknisk sett er enkelt, i det sæden deponeres bakerst i cervix, kom det derfor etter hvert krav om at eierne selv skulle få inseminere sine dyr, og fra 1990 godkjente Landbrulksdepartementet en begrenset eierinseminering , en ordning som etter hvert er blitt betydelig utvidet. Betingelsen for å bli autorisert som eierinseminør er foruten gjennomgått kurs at man er medlem i værring og at man har minst 80 vinterfora søyer. Det er Statens Dyrehelsetilsyn som godkjenner den enkelte eierinseminør etter forslag fra NSG, en ordning som p.t. er under revisjon. Resultatene etter eierinseminering har hittil vært positive ( tabl. 2)og ordningen er nok kommet for å bli. Hos geit derimot, hvor deponeringen skjer intrauterint, vil nok inseminasjonsarbeidet fortsatt bli utført av mer profesjonelle utøvere. Inseminasjon av geit krever både teknisk ferdighet og rutine, noe som en eier med begrenset antall inseminasjoner sjelden vil oppnå.

Fra midten av 1990-åra fikk sauenæringen store problemer med smittsom sykdom, noe som medførte restriksjoner på utveksling av handyr både mellom distrikter og besetninger.

Dette medførte store problemer for mange værringer. Sykdomssituasjonen aktualiserte bruken av k.s. i langt større grad enn tidligere. Flere områder kom med og høsten 1998 deltok i alt mellom 140 og 150 inseminører(veterinærer, teknikere og eiere) med frossensæd. Kostnadene ved bruk av frossen sæd er større enn ved fersk sæd. Foruten større produksjonskostnader skal hver inseminør ha egen nitrogenbeholder. Spørsmålet om bruk av fersk sæd på sau dukket derfor opp igjen i begynnelsen av 90-åra.. Landets kommunikasjoner er jo også blitt forbedret siden 1960-åra, og etter et par års begrensede forsøk ble bruk av fersk sæd tatt i bruk i noe større utstrekning høsten 1998. (tabl 3). En fikk godkjent tappestasjoner i 4 landsdeler: NRF’s testingsstasjon på Særheim, Stend ved Bergen, Hallsteingård i Trøndelag og Lyngseidet i Troms. Sesongen 1998 var det ca. 300 eiere som etter å ha gjennomgått et en-dags kurs deltok med fersksæd. Resultatene så langt er positive og en må regne med at videre ekspansjon innenfor sauesemin i Norge vil skje ved bruk av fersk sæd , og at eierne selv utfører inseminasjonen.

De værene som er uttatt og godkjent for sædproduksjon ( i snitt ca 15-20 værer pr. år, siste år 40 stk) tas inn på stasjonen de første dagene av oktober og blir værende til ut i midten av november. Sammen med værene kommer det også noen "underlagssøyer". Disse siste blir før sæduttaket begynner behandlet med Østradiolbenzoat (10-20 mg i.m.).

Ejakulatene, vi tar to etter hverandre, varierer i volum fra 0.5 til 2-3 ml, settes i vannbad ved 33 gr. C og blir umiddelbart mikroskopert for masseaktivitet. For å bli godkjent må volumet være minst 0.5 ml, og sædcellene må være normale med god motilitet. Spermiekonsentrasjonen bestemmes ved hjelp av fotometer og en kalibreringstabell. Ut fra dette bestemmes fortynningsgrad og antall doser. Det totale antall spermier i et ejakulat kan variere sterkt, fra 2 til 7-8 milliarder hos vær, hos bukk noe mindre (1.5-5). Derav følger også at antall sæddoser varierer tilsvarende, fra 10 til 40-50 . I gjennomsnitt produserer en vær eller bukk ca. 30 doser pr. dag, men dette kan variere sterkt.

Alle ejakulat blir i første omgang fortynnet opp til 7 ml med en fortynningsvæske som består av en 11 % skummetmelkoppløsning, tilsatt 5 % eggeplomme og antibiotika. Det er den samme fortynningsvæske som vi bruker til okse, og som under våre forhold også har vist seg best for småfe. Deretter blir oppløsningen kjølt ned til 5 gr.C ca. i løpet av 30-45 min. Etter nedkjøing tilsettes mer fortynningsvæske i tre etapper opp til 14 ml, denne gang supplert med 14 % glyserol (gir 7% i sluttproduktet) , som er nødvendig for få en vellykket frysing. Sæden står fortsatt kjølig i 2-3 timer for ekvilibrering før den sentrifugeres ved 700 G i 10 min. Supernatanten suges av ned til det på forhånd bestemte volum, og sæden fylles så på plaststrå før de fryses i flytende nitrogen ved hjelp av en maskin.

Siden 1977 har vi benyttet strå av typen Minitub( vol. 0.22 ml, lengde 65 mm).Under fylling passer vi på å plassere ei luftblære omtrent midt i strået, dette for å hindre at strået eksploderer under tining. Det ville vært praktiske fordeler å kunne bruke franske ministrå slik som for bukk og okse, men ved forsøk har disse gitt litt lavere IO%. Etter frysing foretas en ny kontroll for å sjekke kvaliteten. For å bli godkjent må det minst være 50 % levende sædceller etter frysing. Det er imidlertid store forskjeller mellom de enkelte værer, noen gode kan ha opp til 70% levende etter frysing. Værer som ikke klarer kravene går ut. Før frysing skal hvert strå inneholde minst 200 mill sædceller. Fersk sæd produseres med samme fortynningsvæske(uten glycerol) og med 150 mill spermier/strå.

Bukkene (5-6 stk) tas inn til stasjonen i beg. av mai, i det avlssesongen for geit de senere år er blitt flyttet fram til juli-aug. Framgangsmåten er stort sett den samme som for vær,. bortsett fra at hver dose bukkesæd skal inneholde minst 100 mill. spermier. Siden sæden hos geit blir deponert i uterus er dette antall tilstrekkelig. Av samme årsak fyller vi bukkesæden på franske ministrå (samme type som for okse, 0.22 ml vol., 130 mm lengde).

En særegenhet for bukkesæd er at sædvæsken inneholder et enzym, lecithinase, som spalter lecithinet i eggeplomme. Spaltningsproduktene virker toksisk på sædcellene og reduserer derved sædkvaliteten. For å fjerne enzymet "vasker" vi spermiene med et fysiologisk medium (IVT- Illinois Variable Temperature) med etterfølgende ekvilbrering, sentrifugering og refortynning slik som for vær.

Både hos søye og geit inntrer brunsten fra midten og i slutten av den follikulære fase av syklus (se plansje for hormonoversikt). I vår del av verden vil det si om høsten. Både sau og geit er såkalte "shortbreeders", d.v.s. de blir brunstige og drektige på den tid av året hvor det er synkende daglengde. Dette i motsetning til andre husdyr, f. eks. hoppe og vel også ku. Lengden av brunstsesongen varierer noe med rase, ernæringstilstand og laktasjonsstatus. Hos australsk merino f.eks. kan brunstsesongen vare inntil 6 mndr., mens norske saueraser ikke har lengre sesong enn 2-3 mndr. fra slutten av oktober til begynnelsen av januar. Hos geit er det melkerasene som har den lengste sesongen.

Småfe er såkalte poly-østrøse dyr, d.v.s. de har flere påføgende brunster (østrus) etter hverandre gjennom sesongen. I tropiske strøk, rundt ekvator hvor daglengden ikke varierer merkbart, lar både sau og geit seg parre gjennom hele året, men noe påvirket av tørke-/regn-tid.

Geita har en brunstsyklus på 19-20 dager. Lengden av brunsten kan variere, men er i gjennomsnitt ca 40 timer (20-50). Søya har en brunstsyklus på 14-19 dager, i gj.snitt 17 dager, brunsten varer fra 18 til 72 timer, i gj.snitt ca. 42 timer. Unge dyr har gjerne kortere brunster; 24-32 timer hos unge søyer og 18-30 timer hos unge geiter. Antagelig henger dette sammen med antall ovulasjoner, i det unge dyr med korte brunster sjelden har mer enn en ovulasjon. Det er også vist at tilstedeværelse av handyr gir både sterkere og kortere brunst; videre at breddegrad, rase og alder påvirker brunstsesong, brunstlengde og brunststyrke. Hos geit har vi et begrep som vi benevner falsk brunst, den er av kort varighet og opptrer tidlig i brunstsesongen. Geita står bare noen timer for bukk og denne brunsten resulterer ikke i eggløsning. Etter 4-7 dager vil en ny eggblære vokse fram og geita vil komme i en ordentlig brunst med eggløsning. En regner med at opptil 10 % av geitene i en besetning viser falsk brunst.

Brunstsymptomene er nokså like hos geit og søye, men vanligvis noe tydeligere hos geita enn hos søya. De fysiologiske forandringer under brunsten fører til synlig hevelse og rødme i vulva og sliming. Psykisk fører brunsten til økt uro og rastløshet, halevisking, intens breking og ofte nedsatt matlyst. Brunstige dyr vil ofte ri på hverandre og er interesserte i handyr hvis slike er tilstede. Slimets utseende forandrer seg under brunstens forløp, noe som kan være til hjelp for å finne riktig tidspunkt for inseminasjon:

Brunstkontroll. Et godt resultat ved kunstig sædoverføring hos sau og geit er helt avhengig av god brunstkontroll. Både spermier og egg har begrenset levetid, og skal en oppnå befruktning er det av stor betydning at inseminasjonen skjer så nær opp til eggløsningstidspunktet som mulig. Både for sen og for tidlig inseminasjon resulterer i dårlige drektighetsresultater. Hos søye regner vi med at eggløsningen skjer 24-36 timer e. brunstens begynnelse, hos geit 30-36 etter brunststart; altså relativt sent i brunsten for begge arter.Hos dyr med kort brunst kan det også hende at eggløsningen skjer etter at brunsten er over. Den beste brunstkontrollen får en ved å bruke bukk eller vær ("teaser") som er utstyrt med forkle eller som er vasekomert (sædstrengen er kuttet over). Denne kan slippes løs i flokken og den vil plukke ut de brunstige dyra.

Væren (bukken) kan også utstyres med fargemarkør som merker de brunstige dyra, noe som kan være aktuelt i store besetninger. I mindre besetninger vil det være tilstrekkelig å gå i flokken med vær eller bukk i bånd.

Det nøyaktige tidspunktet for inseminasjon vil alltid være vanskelig å bestemme, og det er naturligvis av stor betydning at eieren legger omtanke og tid i arbeidet med brunstkontrollen som bør foretas minst 2-3 ganger daglig. Vi regner med at den optimale tid for inseminasjon av både søye og geit er i tidsrommet 12-24 timer etter at dyra sto for handyr.

Som en god regel kan vi si at:

I utlandet er brunstsynkronisering regelen i forbindelse med inseminasjon av søye.Dermed kan mange søyer insemineres samtidig ( fersk sæd) og derved oppnås store kostnadsmessige fordeler. IO% ligger på 60-75. Norske inseminasjonsforsøk med frossen sæd på brunstsynkroniserte geiter har gitt svake resultater. Derfor, og vel også av etiske grunner, har brunstsynkronisering ikke vært særlig aktuelt i Norge.

Vi skiller mellom :

1. Vaginal deponering, hvor sæden blir lagt i den fremre delen av skjeden uten at en forsøker å lokalisere cervix. Metoden er kun brukbar med fersk sæd og en bør ha minst 300 mill. sædceller i dosen. Sædforbruket blir stort og gir varierende resultater og derfor blir metoden lite brukt.

2. Cervikal deponering. Her skjer deponeringen av sæden inne i den bakerste delen av børhalsen.

For å få tilfredsstillende resultater kreves det minst 100 mill levende spermier pr. dose. Metoden er enkel og er derfor den mest brukte ved inseminasjon av søye.

3. Intrauterin deponering. Sæden blir ført helt inn i børen, noe som medfører at spermietallet i dosen kan reduseres betydelig.

I Norge bruker vi denne metoden på geit med ca. 50 mill levende sædceller pr. dose.

Inseminasjon ved hjelp av laparaskopi er også en form for intrauterin inseminasjon. Etter lokalbedøvelse (eller helbedøving, det varierer) føres et rør med innebygd lyskilde (laparaskop) gjennom bukveggen og inn i bukhula og en spesialbygd inseminator perforerer børveggen og sæden deponeres i selve børen. Denne metoden krever få spermier for å lykkes, 20 mill. er nok, men metoden er kostbar og har ikke vært i bruk i Norge utenom på forsøksbasis. Den byr også på visse etiske problemer.

Metoden brukes en del i utlandet, hvor noen veterinærer har spesialisert seg på dette arbeidet. med god assistanse inseminerer de ei søye hvert 5-6 min. med en drektighets% på 70-80.

De anatomiske forhold i kjønnsorganene hos geit og søye er svært like, og derfor blir inseminasjonsteknikken også svært lik. Men det er en vesentlig forskjell, og som får praktisk betydning for utføring av inseminasjonen, og den ligger i forskjellig utforming av børhalsen:

Hos søye er børhalsen svært trang med mange tverrfolder, noe som gjør det svært vanskelig å komme gjennom cervikalkanalen med inseminator. Hos søye må vi derfor nøye oss med å deponere sæden i cervix (børhalsen), noe som forenkler inngrepet betydelig. Et plastrør fungerer som spekulum, portio lokaliseres ved hjelp av en lyskilde, inseminatoren føres inn i åpningen av cervix og så langt inn i kanalen som mulig hvor sæden deponeres. Vanligvis kommer en sjelden lenger inn enn 0.5-1.0 cm .

Hos geit er cervikalkanalen mer åpen og rettere enn hos søye, noe som gir oss mulighet til å deponere direkte i livmora (intrauterint). Cervix fikseres ved hjelp av ei tang mens inseminatoren føres inn i uterus. Metoden krever god rutine og teknikk hos inseminøren. Derfor ser vi at det er de som utfører mange inseminasjoner som har de beste resultatene, i det disse greier å deponere i uterus i 90-95 % av sine inseminasjoner. Derfor har vi også stor variasjon i resultatene (IO% fra 0 til 90) mellom geiteinseminørene. Deponering i cervix ville ha lettet arbeidet betydelig og gjort det langt enklere; men forsøk har vist at deponering i cervix (100 mill spermier/dose) har gitt dårlige resultater (ca 50 % IO .Tab.6). En økning i antall spermier pr dose til f.eks. 300 mill ville kanskje ha bedret resultatene noe , men samtidig redusert produksjons-kapasiteten betydelig.

Ved inseminasjon av geit bruker vi som tidligere nevnt franske ministrå og disse skal tines i vann ved en temperatur på 35-38 gr. C eller lengre (som for storfe). Hvert strå inneholder 100 mill. sædceller før frysing.

Hos geit er teknikken basert på intrauterin deponering av sæden. Fig 1. viser de instrumenter som brukes ved inseminasjon av geit. Det franske ministrået settes inn i metallspissen(G) som deretter skrus inn på inseminatoren (E). Gjennom et plastikkrør som tjener som spekulum (D) føres en lysstav (A) med holder (B, syns ikke på bildet) inn i spekulum, og en får belyst børåpningen (portio) og den innerste delen av skjeden. Børåpningen kan sees som et tappformet fremspring i skjedebunnen. I børåpningens øvre del festes en spesialtang (C), og som tjener til å fiksere bør åpningen og cervix. Så prøver en å føre spissen av inseminatoren inn i børåpningen og inn gjennom cervix til en er inne i livmora (5-8 cm). Ved å dra litt i tanga strekkes cervix ut og inseminatoren glir lettere forbi tverrfoldene og inn i livmora hvor sæden deponeres. Hos noen geiter kan cervix være slik utformet at man ikke lykkes i å komme gjennom. Da blir vi nødt til å legge sæden i børhalsen, med et sannsynlig dårligere resultat til følge. En skal ikke bruke makt eller være "hardhendt"; da kan det lett oppstå blødninger, og blod og sæd går ikke godt sammen. Heller ikke skal en holde på for lenge. Skal en lykkes med geiteinseminasjon må en ha en viss "fingerferdighet" og ikke minst rutine og erfaring. En rutinert geiteinseminør greier å komme i gjennom børhalsen i 90 % av inseminasjonene.

Hos søye er det som før nevnt svært vanskelig å passere cervix. Derfor har vi basert all inseminasjon av søye på cervikal deponering, d.v.s. bakerst i cervix, i børmunningen.

Se fig 2. Derved blir teknikken enkel og en slipper å bruke tang slik som hos geit. Men det betinger også at en hos søye må bruke mer konsentrert sæd, nemlig minst 200 mill.spermier pr. dose.

I Norge fryses værsæd i tyske strå av merket MINITUB. De er kortere (65 mm)og dobbelt så tykke som de franske ministrå, men rommer like mye sæd (0.22 ml). Denne stråtype skal tines ved 68-72 gr. C i 8 sek. Se fig. 4. Ved inseminasjonen forsøker en å føre inseminatoren så langt inn i cervix som mulig, men en kommer sjelden lengre inn enn 0.5-1 cm . Selve deponeringen skal skje langsomt, samtidig som en trekker spekulum litt (2-3 cm) tilbake.

Derved vil mindre sæd flyte tilbake til skjeden hvor den vil gå tapt.

For å lette inseminasjonen og gjøre arbeidet mer hygienisk, bør dyra være mest mulig rene. Skitne dyr bør rengjøres på forhånd med et fuktig papir og deretter tørkes av. Søyer bør være klipt når de framstilles for inseminøren. Hele arbeidet bør utføres på en slik måte at dyra utsettes for minst mulig stress. For inseminøren er det viktig at dyra er i riktig arbeidshøyde. Å stå på knærne på et hardt og kanskje ikke altfor rent fjøsgolv er ikke særlig trivelig. Derfor bør dyra plasseres på en slags rampe (fig. 3) eller inseminøren står i en fordypning(f.eks. en mjølkegrav). Inseminasjonen av geit kan bli lettere hvis bakparten løftes opp. Hjelpemannen (en bør være 2 mann ved inseminasjon av både sau og geit) står skrevs over geita, tar tak i svangene og løfter bakparten opp. derved strekkes kjønnsorganene nedover i buken og en kommer lettere i gjennom. Søya er imidlertid for tung til å løftes på denne måten.

I Norge har vi innenfor sauesemin hittil for det meste nyttet frossen sæd. Dette først og fremst fordi værsæd i fersk tilstand har begrenset holdbarhet, og fordi topografiske forhold har vanskeliggjort hurtig transport. Ved å bruke frossen sæd har saueeiere over hele landet kunnet nyte godt av tiltaket. Ikke-omløps-prosenten ved bruk av frossen sæd har gjennom 25 år ligget mellom 50 og 60 for dalasau og for spelsau ca. 10 % høyere. I de land hvor en har benyttet fersk sæd har ikke-omløps-prosenten ligget litt høyere, i snitt på ca. 70 %. Altså ikke store forskjeller.Bruk av frossen sæd er forbundet med ganske store kostnader til utstyr (bl.a. beholdere for nitrogen) og transport og det kreves et ganske stort organisasjonsapparat. Kommunikasjonene i Norge er også blitt mye bedre, med bl.a. mange flyforbindelser. Fersk sæd er enklere og derved også billigere å fremstille,og etter at forsøk har vist brukbare resultater, har Landslaget for Saueavl besluttet å nytte fersk sæd i en viss utstrekning. Utbrudd av smittsomme sykdommer, bl.a. skrapesjuke, har også bidratt til denne beslutning, i det bruk av semin kan erstatte ringværer som i nåværende situasjon er en stor smitterisiko.

Værsæd i fersk tilstand har imidlertid begrenset holdbarhet. Allerede etter lagring i 7-8-timer begynner fruktbarhetsevnen å synke, og skal en oppnå tilfredsstillende drektighetsresultater kan en ikke bruke sæd som er særlig eldre enn dette. Skal en transportere sæden over lengre avstander må den holdes nedkjølt ved 4-6 gr. C. Skjer inseminasjonen umiddelbart (2-3 timer) etter sæduttak skulle nedkjøling ikke være nødvendig.

Ved naturlig parring har norske saueraser svært god fruktbarhet og 92-95 % av søyene blir drektige ved 1.gangs parring og 98-99 % blir drektige i løpet av parringsseongen. Våre erfaringer med semin så langt viser at vi ikke kan oppnå slike resultater og at semin ikke på noen måte kan konkurrere med naturlig parring når det gjelder fruktbarhet. Vi har (som tabell 1 viser) i 10-års-perioden 1989-99 oppnådd en gjennomsnittlig IO% på 57.5, altså langt under de resultater en får ved naturlig parring. Det foreligger også en betydelig rasemessig forskjell, i det dalasau og beslektede raser har ca. 10% svakere IO% enn spæl- og pels-sau ( tab.4 ).

Analyser som er utført på vårt seminmateriale viser at lammetallet synker med synkende IO%. En IO% på 58 gir f. eks. 0.3 færre lam pr. lamming enn naturlig parring, mens en IO% på ca 80 ikke viser synderlig forskjell. Likevel er det et faktum at det finnes besetninger som har nesten like gode resultater med semin som ved naturlig parring, idet godt stell og nøyaktig brunstkontroll alltid belønnes med god fruktbarhet. I positiv retning viser tall fra sauekontrollen at avkom etter seminværer er ca. 1.2 kg tyngre enn lam etter avkomsgranska ringværer, og tall fra geitekontrollen viser at avkom etter seminbukker har større avdrått enn bukkene som blir nyttet i ringene til naturlig parring.

Kanskje kan mer utstrakt bruk av fersksæd bedre resultatene noe, men forsøk utført her i landet sammen med erfaringer fra utlandet, bl.a. fra Island, viser at det heller ikke med denne metode er mulig å oppnå høyere IO% enn 70-75. I framtida vil en derfor her i landet antagelig nytte begge typer sæd, både frossen og fersk, i det ikke alle områder i landet vil være tilgjengelig for forsendelse av fersksæd.

Ut fra de erfaringer en hittil har gjort på både geit og søye, må en kunne konkludere med at k. s. neppe vil vinne alm. utbredelse som bedekningsmetode, i det fruktbarheten er for låg og kostnadene for store. I de siste åra har dessuten de offentlige tilskudd blitt redusert, noe som har ført til begrensning av omfanget og høyere egenandel. Men kunstig sædoverføring vil sannsynligvis fortsatt være et brukbart og viktig hjelpemiddel i avlsarbeidet. Ved hjelp av k.s. kan en i større grad få nytte de beste handyra på de beste hundyra, og derigjennom oppnå stor avlsmessig framgang for viktige egenskaper. Dessuten gir k. s. anledning til å innføre nytt blod for å unngå innavl uten store kostnader, og områder med sykdomsrestriksjoner kan få god tilgang på handyr fra sykdomsfrie områder.

Aamdal, L, Lyngseth, 0. & Fossum, K.: Toxic effect of lysolecithin on sperm. Nord. Vet. Med. 1965, 17, 633-639.

Andersen, K., Aamdal, J. & Fougner, J. A.: Intrauterine and deep cervical insemination with frozen semen in sheep. Zuchthygiene 1973, 8, 113-118.

Aamdal, J. & Andersen, K.: Freezing of ram semen in straws. VIth Int. Congr. Anim. Reprod. and A. I. Paris, 1968, vol 2. 977-980.

Andersen Berg, K.: Kunstliche Besamung mit Gefriersperma beim Schaf- Inseminationszeitpunkt und ein- oder zweimalige Besamung. Tierartzliche Umschau, 1989, 44, 5322-325.

Fougner, J.: Intrauterin metode for inseminasjon med dypfrossen sxd p& geit. Nor. Vet. tidssk. 1974, 86, 551-553.

Graffer, T., Grøtte, 0. & Olesen, L : Artificial insemination with frozen ramsemen in Norway. Proc. 12th Congr. Anim.

Reprod. The Hague 1992, vol 3, 1557-59.

Olafsson, T.: Insemination in sheep with frozen semen. Zuchthygiene 1980, 15, 50-59.

Salamon, S. & Maxwell, W.M.C.: Review. Frozen storage of semen 1. Processing, freezing, thawing and fertility after cervical insemination. Anim. Reprod. Sci. 1995, 37, 185-249.

Salamon, S. & Maxwell, W.M.C.: Frozen storage of ram semen 11. Causes of low fertility after cervical insemination and methods of improvement. Anim. Reprod. Sci. 1995, 38, 1-36.