Lungeinfeksjoner

Luftveiene kan utsettes for sykdommer som infeksjoner, parasittangrep, forgiftning, skader, feilsynkning, svulster.

Av infeksjonsagens har vi:

Parasitter:

Lungeinfeksjoner

Pneumonier er svært vanlig hos sau. I diagnosematerialet ved ISf har pneumoniene enkelte år utgjort nærmere 10%. Andersen & Lutnæs (1977) undersøkte slaktehusmateriale og fant at i noen saueflokker kunne opptil 20-25% av lungene vise tegn på pneumoni. Rapporter fra ulike land tyder også på at pneumoni er en av de vanligste infeksjonssjukdommer hos sau under de forskjelligste driftsforhold, enten de er holdt i hus eller ikke.

En rekke forskjellige mikroorganismer har blitt isolert ved pneumoni hos sau og geit, men den etiologiske betydningen har ofte vært uklar. Den vanligste bakterien som isoleres er Pasteurella hemolytica, men det har vist seg vanskelig å fremkalle pneumoni eksperimentelt med denne bakterien alene. Derimot kan det utvikles pneumoni hvis det i tillegg podes enten med parainfluensa virus type 3 (PI3), adenovirus eller Mycoplasma ovipneumoniae.

Pasteurellose. Pneumoniformen (Akutt enzootisk pneumoni)

Denne formen for pasteurellose er en svært vanlig sjukdom. Hos ubehandlede lam kan en isolere bakterien Pasteurella hemolytica (Ph). Bakterien kan inndeles i to biotyper - A og T på grunnlag av for gjæring av henholdsvis Arabinose og Trehalose. Serologisk er det til nå påvist 16 ulike typer. I tillegg er det stammer som ikke lar seg typebestemme. Ved pneumonier er det særlig biotype A som isoleres. Ved ISf har serotype A2 forekommet i vel 50% av tilfellene, og A2 og A7 har tilsammen utgjort ca 80% av de isolerte stammene. Biotype T isoleres ved den septikemiske formen av pasteurellose.

Ph kan være tilstede i de øvre luftveier hos friske dyr. I Skottland ble bakterien isolert fra tonsillene hos 95% av voksne dyr og fra nese-svelg hos 64%. Biotype T-stammer var mest vanlig i tonsillene. og biotype A dominerte i nesehule og pharynx.

Fra søyene får lamma tidlig overført bakterien. Allerede hos 48 timer gamle friske lam kan bakterien isoleres, og med økende alder vil stadig flere lam kunne være bærere. Undersøkelser i Skottland har vist at det er stammer av biotype A som overføres så tidlig til lamma, mens biotype T vanligvis ikke kan isoleres fra tonsillene før lamma er 3 uker gamle.

Når det gjelder patogenese, er det mange usikre forhold. Men det blir antatt at ulike stressfaktorer kan virke predisponerende, f.eks. uheldige værforhold, utilfredsstillende sauehusmiljø, transport, drivinger, parasittbehandling, vaksinasjon. Observasjoner ved ISf tyder på at få dager gamle lam som bukker under på grunn av pasteurellose, i enkelte tilfelle har vært svake fra fødselen av. Vi har også sett pasteurellose hos sauer som har hatt ulike, mer eller mindre kroniske sjukdommer.

Forandringer i klimatiske forhold, fra "tørt og kjølig" til "fuktig og varmt" er vist å kunne gi en økning i antall Ph i neseslimhinna hos kalv, og med større muligheter til utvikling av pneumoni. Det er også mye som tyder på at infeksjon med PI3, i seg sjøl en godartet sjukdom, kan virke predisponerende.

Ulike virus, som PI3, med angrepspunkt i luftveiene reduserer lungenes antibakterielle forsvar og kan føre til en hurtig proliferasjon av bakterier i lungene. I tillegg kan bakterier i seg sjøl virke toksiske. Når det gjelder Ph kan den f.eks. skille ut et leukotoxin, dvs. et toksin som destruerer leucocytter hos både sau og geit.

Pasteurella-pneumoni ser ut til å forekomme spesielt vår og høst. Når det gjelder lam, er det ved ISf de siste årene registrert over 80% av tilfellene om våren, dvs. i april, mai og juni. Samtidig har det vært dobbelt så mange tilfelle hos lam som hos voksne sauer. Hos geit har særlig unge kje vært utsatt.

Kliniske symptomer kan variere. Ofte blir dyr funnet døde uten forutgående tegn på sjukdom, eller det kan ha vært en viss vantrivsel dagen før. Dette kan være det første eieren reagerer på. Ved nøyere undersøkelse kan det vise seg at andre dyr er sjuke eller utrivelige i form av hoste, påkjent og hurtig respirasjon, dårlig appetitt og forhøyet kroppstemperatur. Det renner ofte fra nese og øyne hos alvorlig sjuke dyr, og i sluttstadiet er det oftest skum i kjeften.

Obduksjonsbildet varierer noe alt etter forløpet. I perakutte tilfelle er det ikke alltid fortetninger, men lungene kan ha en hissig rød eller rødfiolett farge med væskedrivende skum fra snittflaten. I akutte og subakutte tilfelle er det oftest tydelige fortetninger, gjerne i de ventrale og craniale deler. Dersom forløpet ikke har vært alt for akutt, er det en tendens til pleuritt og pericarditt med et grågrønt gelatinøst belegg. I mer kroniske tilfelle er det makroskopisk en tydelig grense mellom de faste, mørke røde fortetningene og normalt lungevev.

Det histologiske bildet vil også variere alt etter forløpet. I perakutte tilfelle må diagnosen baseres på bakteriologisk undersøkelse. I mindre akutte tilfelle kan de histologiske forandringene være karakteristiske for pasteurellose.

Diagnosen krever som regel laboratoriestøtte med bakteriologisk og histologisk undersøkelse.

Ved behandling har ofte terramycin vært foretrukket. I undersøkelser fra Storbritannia har det imidlertid vist seg at de fleste Ph- stammer av type A er sensitive for penicillin. Det kan derfor være grunn til å velge penicillinpreparater, som dessuten er baktericide. Det er viktig at behandlingen ikke blir for kortvarig. Ved pneumonier generelt bør behandlingen strekke seg over minst 5 dager.

Forebygging av pneumoniformen av pasteurellose må sees i sammenheng med miljøforholdene. Stress fra omgivelsene er vanskelig å unngå, men en slik påvirkning bør reduseres mest mulig. Det er også viktig å styrke kondisjonen til lamma om våren, da de fleste utbrudd kommer hos unge lam.

Vaksinasjon mot pasteurellose kan være aktuelt, men må som regel sees i en økonomisk sammenheng. Spørsmålet må vurderes i hvert enkelt tilfelle av den lokale veterinær.

Atypisk pneumoni (Kronisk enzootisk pneumoni)

Denne pneumoniformen ble først beskrevet fra Skottland av Stamp & Nisbet (1963). Benevnelsen ble benyttet for å skille pneumonien fra den mer ondarta og akutte pasteurellosen på grunnlag av patologiske forandringer. Det er nyttet andre navn av andre forfattere, slik som proliferativ atypisk pneumoni, proliferativ interstitiell pneumoni, kronisk non-progressiv pneumoni og proliferativ eksudativ pneumoni. Jubb&Kennedy (1985) inkluderer atypisk pneumoni (AP) i enzootisk pneumoni. Akutt enzootisk pneumoni skulle tilsvare pneumoniformen av pasteurellose, mens kronisk enzootisk pneumoni tilsvarer AP. Det er mye som taler for at vi burde benytte denne benevnelsen, men da AP fortsatt har hevd i litteratur om sauesjukdommer, vil benevnelsen bli benyttet også her.

Etiologien ved AP er fortsatt noe uklar, men Mycoplasma ovipneumoniae (M.o.) alene eller M.o. sammen med P.hemolytica er de organismer som vanligvis isoleres. Sjukdommen kan reproduseres eksperimentelt, f.eks. ved å pode lam med homogenisert pneumonisk lungevev som inneholder både M.o. og P.hemolytica. Ved å pode lam med kulturer av M.o. etterfulgt av P.hemolytica kan det også fremkalles pneumoni, men de patologiske forandringene skiller seg som regel noe fra A.P. dersom det nyttes SPF lam. Davies (1985) har i samband med dette pekt på at verts-faktorer kan være like viktig som mikroorganismenes virulens når det gjelder patogenesen.

Her i landet har Bakke utført grunnleggende arbeider når det gjelder vårt kjennskap til M.o. og relasjonen til pneumoni hos sau. Hennes undersøkelser tyder på at M.o. er den primære organisme og at sekundær bakterieinfeksjon (P.hemolytica) har betydning for hvor omfattende de patologiske forandringene skal bli. Hun trakk også den konklusjon at infeksjon bare med M.o. kunne føre til fortetninger som omfattet en hel lobus.

Bakke (1982) fant at M.o. har stor utbredelse i saueflokkene våre, i det minste i Sør-Norge der undersøkelsene pågikk, og kunne i et slaktehusmateriale isolere organismen fra 95 % av lunger med fortetninger. Sammen med Nøstvold undersøkte Bakke lunger fra samtlige sauer som ble slaktet om høsten i 3 flokker der det hadde vært pneumoniproblemer og i en flokk med god helsetilstand (Bakke & Nøstvold 1982, Nøstvold & Bakke 1982). Det viste seg at det var lamma som hadde pneumoni-forandringer. I de 3 problemflokkene varierte pneumoni-prevalensen hos lamma mellom 16 og 36 %, mens den var 3 % hos flokken uten problemer. De histologiske undersøkelsene viste forandringer som tilsvarer dem beskrevet ved AP.

Denne pneumoniformen kan altså affisere et stort antall lam i en flokk. Fra Skottland er det angitt over 40 %. De kliniske symptomene er som regel milde og vil lett kunne oversees. Men det vil være en god del hoste i en slik flokk, og enkelte dyr, spesielt lam, vil kunne ha feber, vise tegn på utrivelighet og ugreie med respirasjonen, og det kan være noe muco-purulent flytning fra nesen. Direkte dødsfall ved AP forekommer mer sporadisk, men sjukdommen kan gi redusert tilvekst.

Infeksjon med Pasteurella multocida

Nysesjuke på gris og geit.

Pm kan være med som årsaksfaktor ved pneumoni, men dette er svært sjelden på sau. Bakterien forekommer helst ved en betennelse i neseslimhinna. Neseblødning og deformering av nesebein er typiske for denne sjukdommen. Den agriper unge dyr. P m er ikkje alene i stand til å framkalle sjukdommen. Hos geit er det påvist en bakterie til, som heiter Bordetella parapertussis. Det er framfor alt et miljøproblem sammen med et svekka dyr som gi seg utslag i klinisk sjukdom.

Infeksjon med E. coli

Denne sjukdommen finnes særlig på lam 3 - 8 uker gamle. Det gir seg oftest utslag i hjerne- leddbetennelse, men en kan også finne fibrinbelegg på lungene ved obduksjon.

Mædi

Denne sjukdommen kom hit til landet med import av texelsau for ca 30 år siden. På Island kom sjukdommen 1933. Der har over 100.000 sauer daua pga sjukdommen og 650.000 er slakta. Årsaka er et virus med lang inkubasjonstid. Viruset er nær beslekta med CAE-virus som gir sjukdom på geit.

Det er typisk for virus i denne gruppen at når et individ først er blitt infisert, vil det ikke kunne kvitte seg med virus, men forbli infisert og representere en smittekilde for andre individer. Når det gjelder mædi-visna, regnes det med at smitteveiene først og fremst har sitt utspring i lunger og i jur. Smitteoverføring kan derfor skje fra infisert søye til lam via mjølk. Via luftveissekret kan overføring fra et individ til et annet forekomme når flokken holdes i hus. Smittespredning på beite må derfor antas å ha liten betydning. Blod fra infiserte dyr er heller ikke spesielt infektivt. Dawson (1987) refererer et mindre forsøk der det ble tatt en heparinblodprøve fra et infisert dyr. I forbindelse med vaksinasjon av 3 mottakelige sauer, ble kanylen hver gang dyppet i heparinblodet før injeksjonen. Ingen av disse sauene utviklet mædi. Det må også forventes at dersom blod var en vesentlig infeksjonskilde, ville det være vanlig med transplacental infeksjon. Men det viser seg at de fleste lam er ikke infisert ved fødselen. Dette har vært brukt som et ledd i bekjempelsen av mædi ved at lamma er blitt tatt fra sine mødre straks etter fødselen og gitt råmjølk fra ku, og ellers oppdrettet kunstig uten å få mjølk fra sau. Smitteoverføring via sæd er ikke påvist.

Isolasjon av smitta dyr som er kommet inn i besetningen hjelper.Når en har hatt en smitta vær i fjøset som har stått isolert fra resten av besetningen, har den ikke smitta resten av sauene.

Infeksjonen som en opprinnelig trodde ga sjukdom bare i lunger (mædi) og CNS (visna), kan altså i tillegg resultere i arthritt og indurativ mastitt.

Lungeformen (mædi) har lang inkubasjonstid slik at det sjelden sees sjukdom hos sauer som er yngre enn 3-4 år. Det snikende forløpet åpenbarer seg ved begynnende utrivelighet i form av vekttap og etterhvert pustebesvær ved anstrengelser, f.eks. i forbindelse med jaging. Pustebesværet blir gradvis forverret slik at det er tydelig dyspnoe, og det kan periodevis være hoste. Slike dyr blir tilslutt helt avkreftet og kan bukke under i tilslutning til påkjenninger som drektighet/lamming.