firkant Småfesidene
bordov


Hovedside sjukdommar Hovedside forebygging av sjukdom
Nokre lenker til andre sider
Søk etter nøkkelord Informasjon om sidene

 

Prosjekt om koboltmangel hos sau i Nordland

  

Av Eva Narten Høberg, forsker ved Planteforsk Tjøtta fagsenter.

Midt-Helgeland forsøksring og Planteforsk Tjøtta fagsenter er i full gang med å planlegge et samarbeidsprosjekt der problematikken rundt kobolt(Co)-mangel hos sau settes i fokus. Bakgrunnen for prosjektet er at Co-mangel er påvist flere steder i fylket, og at man har mistanke om at problemet er mer utbredt enn tidligere antatt. Målet med prosjektet er på sikt å kunne bedre lønnsomheten i sauenæringa i Nordland gjennom økte slaktevekter og kortere framfôringstid i koboltmangelområdene. Brukene som inngår i prosjektet vil vurderes med hensyn til den økonomiske betydningen av koboltmangel - med analysering av driftsforholdene og  forslag til forebyggende tiltak.

Her følger en artikkel der prosjektet omtales i korte trekk og der koboltmangel på sau omhandles generelt.

Bakgrunn

Populasjonen av norsk sau har gode anlegg for tilvekst – et vekstpotensiale som ofte ikke blir utnyttet pga. begrensninger knyttet til bl.a. næringsinnhold i fôret. Det har vist seg at organismens tilgang på essensielle mineraler ofte kan være en slik flaskehals. Sauenæringa i Nordland har gitt klare signaler om et behov for mer kunnskap om mineralenes betydning i fôringssammenheng, med en spesiell fokusering på kobolt (Co). Disse signalene har bl.a. kommet til uttrykk både gjennom enkeltprodusenter (Laumann, 1999), forsøksringene (Valberg, 1999), forskingsmiljøer (Volden, 1999 og Ruud, 1999)  og saueavlslagenes engasjement  – i vår gjennom et arrangement i regi av Lurøy beitelag (Olsen, 2000a/b). Årsaken er at det flere steder i Nordland er avdekket Co-mangel, og at man har mistanke om at betydelige deler av sauenæringa har økonomiske tap pga. mangelsykdommen.

Koboltmangel er en av de eldste sykdommene som vi kjenner til på sau, og det har lenge vært kjent at sykdommen er av stor betydning i Storbritannia, Australia, New-Zealand, Nord-Amerika og Skandinavia. I Norge er tilfeller funnet i de fleste kystfylkene – fra Rogaland i sør til Troms i nord. På grunn av diffuse symptomer og diagnostiske problemer, er sykdommen mange steder underdiagnostisert. Man er likevel blitt klar over at koboltmangel er årsak til store økonomiske tap i sauenæringa, og at mangelsykdommen er mer utbredt enn tidligere antatt. Symptomene kan arte seg fra dramatiske og akutte dødsfall til generell vantrivsel med redusert tilvekst som resultat. Trolig er det de minst dramatiske tilfellene av sykdommen som resulterer i de største økonomiske tapene, og i mange tilfeller er ikke produsenten selv klar over at de lave høstvektene kan skyldes Co-mangel. Hvis sauenæringa i Nordland skal få satt i gang forebyggende tiltak, er det viktig å kartlegge mangelområdene samt å tallfeste betydningen av mangelsykdommen i fylket og på det enkelte bruk.

Prosjektorganisering

Koboltproblematikken er et komplisert og omfattende område, og gjennomføring av prosjektet vil kreve kunnskap fra ulike fagmiljø. Foruten kompetanse fra forsøksringene og Planteforsk Tjøtta fagsenter, vil det tas sikte på å inngå et samarbeid med Planteforsk Vågønes, Statens Dyrehelsetilsyn ved distriktsveterinærene – og ikke minst - de enkelte produsenter av sau- og lammekjøtt. Midt-Helgeland forsøksring har kontorfellesskap med Tjøtta fagsenter, og de to samarbeidspartene vil ha henholdsvis prosjektansvaret og prosjektledelsen. I den foreliggende prosjektskissen tas det sikte på å plukke ut aktuelle sauebesetninger der det er påvist eller mistanke om koboltmangel. Besetninger i mangelområdene som har satt i gang tiltak eller som har en driftsform som gjør at mangel­symptomer ikke oppstår, er også aktuelle i prosjektet. De utvalgte besetningene vil studeres med hensyn til vitamin B12 -status og tilvekst samt driftsopplegg og driftsforhold for øvrig. Hvilke prøver som skal tas må vurderes i hvert enkelt tilfelle, og analyser av blod og planter er mest aktuelle. Disse registreringene kan komplimenteres med jordanalyser (spesielt pH-målinger) som allerede foreligger ved de enkelte bruk. På bakgrunn av dette, har initiativtakerne nylig oppfordret samtlige forsøksringer i Nordland til å vurdere om det finnes sauebesetninger i deres område som kan være aktuelle deltakere i prosjektet – gjerne i samarbeid med veterinær, for å få et mer fullstendig helhetsbilde. Responsen har allerede vært god, men det oppfordres fortsatt til å melde ifra om potensielle prosjektdeltakere. Om alt går etter planen og finansieringen kommer på plass, vil prosjektstart bli våren 2001. Resultatene vil danne grunnlag for utarbeidelse av veiledningsmateriell for næring og forvaltning, og det vil vurderes å videreføre kartleggingen av mangelområder og utprøving av tiltak i et oppfølgingsprosjekt. Mer om koboltmangel hos sau

Betydningen av Co i organismen

Den eneste kjente biologiske betydning av kobolt (Co) er som bestanddel i vitamin B12 – cyanokobalamin. Koboltmangel er derfor i realiteten en mangel på vitamin B12. Hos drøvtyggere produseres vitamin B12 av vommikrober i tilstrekkelige mengder når de har tilgang på kobolt. Normalt regnes et innhold i fôret på 0,11 mg Co/ kg tørrstoff (TS) som tilstrekkelig for tilvekst på sau. I motsetning til de øvrige B-vitaminene, kan vitamin B12 lagres i lever. Hvis fôret inneholder for lite kobolt eller vitamin B12, kan dette lageret dekke dyrets behov i to til tre uker – avhengig av størrelsen på lageret. Råmelka inneholder mye vitamin B12, og nyfødte lam vil gjennom denne få tilstrekkelig forsyning inntil drøvtyggerfunksjonen er utviklet og de selv kan produsere vitaminet. Dette forsterker viktigheten av at lammene får råmelk.

Vitamin B12 er viktig i en rekke reaksjoner i organismen. I sukkerstoffskiftet (glukoneogenesen) er vitaminet kofaktor i omdanningen av propionsyre til succinyl-CoA, og ved mangeltilfeller vil en opphopning av mellomproduktet metylmalonyl-CoA (MMA) kunne registreres via blodanalyser. Sukkerinnholdet i plantene betyr derfor noe for graden av alvorlighet i mangeltilstanden, og ved store sukkerkonsentrasjoner vil opphopningsprodukter nærmest virke giftig i levercellene (Ulvund og Pestalozzi, 1996). Vitamin B12 er bl.a. også nødvendig i DNA- og hemoglobinsyntesen samt for normal produksjon av myelin (som isolerer nervecellene). 

Symptomer

Co-mangel oppdages gjerne som redusert tilvekst på lam fra to måneders alder. Da er lageret fra råmelka brukt opp, og lammene skal selv begynne å produsere vitamin B12. Mangelsymptomene arter seg likevel på mange ulike måter. Den klassiske formen karakteriseres ved gradvis appetittap, avmagring og avkrefting, lite og tørr ull, anemi og tåreflod. Andre symptomer er fotosensibilitet, skorper på ørene og ødem (som ved alveld), ataksi og blindhet. Leverforandringer er typisk, og ved alvorlige tilfeller får lammene kvitleversyke (ovine white-liver disease). Hjernebarksår, som egentlig skyldes tiaminmangel (vitamin B1), antas også å være en sekundær effekt av for lite kobolt i vomma. En mulig forklaring kan være at mangel på Co i vomma fører til økt produksjon av tiaminaseproduserende bakterier (tiaminase spalter tiamin).

Selv om mange lam må bøte med livet på grunn av koboltmangel, anses den subkliniske formen å være av størst økonomisk betydning. Symptomene er generell vantrivsel med dårlig tilvekst, og høstvekta kan ligge fra én og opp til 10-15 kg lavere enn hos lam som får behandling med kobolt eller vitamin B12. Forsøk utført ved Norsk Institutt for Småfeforskning, viser at behandlede lam gav ca kr 400,- mer i slakteinntekter sammenlignet med lam på Co-mangelbeiter (Ulvund og Pestalozzi, 1996).

Forekomst

Før kraftfôret ble introdusert i sauenæringa, var Co-mangel et innefôringsproblem i større grad enn det er i dag. Vanlige kraftfôrslag til sau er tilsatt mineraler, og slik vil sauen gjennom innefôringsperioden delvis få dekning for behovet selv om Co-innholdet i vinterfôret er lavt. Imidlertid må en opp i hele 0,3 kg pr dag av en vanlig kraftfôrblanding for å dekke behovet, og dette er mer enn voksne sauer pleier å få. Om dyrene får mineralkraftfôr, er det imidlertid tilstrekkelig å gi 0,1 kg pr dag. 

I dag anses koboltmangel å være mest utbredt og skaper størst problemer på innmarkareal. Dette skyldes bl.a. at de vanlige kultiveringstiltakene på eng som fremmer planteveksten, ikke virker gunstig inn på innholdet av Co i graset. Kalking av arealene for å oppnå optimal pH for plantevekst, binder Co i jorda. Nitrogengjødsling reduserer også innholdet av Co i fôret, og vi får en uttynningseffekt pga. økt avlingsstørrelse. I tillegg reduserer N-gjødsling kløverinnholdet i enga – noe som også virker i negativ retning siden belgvekstene inneholder mer Co. (Bakterieknollene trenger Co for å fiksere N fra luft.) Godt drenerte arealer er utsatt for Co-mangel pga. utvasking. Det samme gjelder sandjord. Skjellsandjord er spesielt uheldig siden pH i tillegg er høy. Det er likevel funnet Co-mangel på mange andre jordtyper uten at det finnes noen forklaring foreløpig.

Planter med dypere rotsystem (busker, trær, urter) har høyere innhold av Co enn gras. Co-mangel på utmarksbeite er derfor ikke så utbredt. Flere produsenter av lammekjøtt kan fortelle om observasjoner av endret beiteatferd når dyrene kommer på innmarksareal om høsten. Etter ca. to uker, søker dyrene ut mot gjerdene for å beite på busker og kratt. Disse observasjonene kan tyde på at dyrene har et lager av B12 med seg fra utmarksbeitet, som gradvis tømmes når dyrene kommer på Co-fattig fôr.

Selv om Co-problematikken i første rekke anses å være knyttet til innmarksbeite, er tilfeller av Co-mangel avdekket på utmarksbeite med kalkholdig grunn. På kysten av Nordland finnes det en rekke øyer med kalkgrunn som benyttes til beite for både villsau og andre raser. Disse vil defor også være aktuelle områder for kartlegging av Co. 

Behandling

Det finnes i dag flere behandlingsformer og forebyggende tiltak mot Co-mangel. Disse blir i varierende grad benyttet i praksis, men usikkerheter er knyttet til effekt og praktisk bruk under ulike driftsforhold

”Vesterålsresepten” består av en mineralblanding sammensatt av koboltacetat, sinksulfat og kobbersulfat.  I følge brukere i Vesterålen og Nord-Salten, tildeles denne blandingen i form av 30g blanding i 5 l vann. Én liter dynkes over grovfôret til 100 sauer én gang pr. dag. Denne ”resepten” er spesielt tilpasset skjellsandjord, og tilskudd av Cu og Zn vil derfor ikke passe like bra i Co-mangelområder med annen mineralstatus. Imidlertid fungerer denne behandlingen meget godt i enkelte områder. Dette mineraltilskuddet er enkelt å tildele på innefôring, men er vanskeligere å anvende på beite. En mulig løsning på enkelte sauebruk, kan være å gi blandingen i drikkevann eller i tilleggsfôr på innmarksbeite.

Gul saltslikkestein er tilsatt Co, og kan i enkelte tilfeller virke tilfredsstillende. Erfaringer tilsier likevel at denne er noe hard for lam, og at opptaket varierer avhengig av dyrenes slikkevaner.

Co-pellets/bolus kan legges ned i vom hos lam som er over to måneder gamle. Denne behandlingen sørger for gradvis frigjøring av Co over en lang periode. Det er imidlertid observert et belegg på pelletsen etter to til tre måneder, som reduserer virkningen. Innlegging i vom krever medvirkning av veterinær.

Gjødsling med Co-holdig gjødsel er stadig under utprøving. Gjødsling må foregå hvert år siden Co binder seg relativt raskt i jorda. Både koboltsulfat, NPK-gjødsel tilsatt kobolt/kobber og kalksalpeter tilsatt Co er prøvd ut. NPK-gjødsla er tatt ut av produksjon siden den var lite aktuell – både prismessig og pga kobbertilsetningen. Kalksalpeter med Co (NitraCoTM ) har gitt gode resultater med svært god økning i innholdet av vitamin B12 i blodplasma (plasma-B12)Denne gjødseltypen ble våren 1998 godkjent av Landbrukstilsynet til bruk på areal med Co-fattig jord i Nordland. Godkjenningen er ikke tidsbegrenset, men den forutsetter at det settes i gang systematiske undersøkelser for å dokumentere behovet for NitraCo i Nordland. Netto økonomisk gevinst ved å gjødsle med kalksalpeter tilsatt kobolt, var mellom kr 100,- og 200,- per lam (Ulvund og Pestalozzi, 1996).

Samspill mellom kobolt og andre mikronæringsstoffer

Det er en rekke mineraler som påvirker sykdomsbildet på sau i koboltmangelområder. Spesielt viktige anses kobber (Cu), molybden (Mo) og svovel (S) å være. Før en går ut med anbefalinger om tiltak, bør informasjon om forekomst av disse mineralene foreligge.

Symptomer på Cu-mangel kan i mange tilfeller forveksles med Co-mangel. Selv om kobber oftest blir trekt fram i forgiftningssammenheng på sau, er Cu-mangel et problem i enkelte kyststrøk. Dette skyldes at innholdet av Mo ofte er høyt langs kysten og lavt i innlandet. Mo og Cu er antagonister slik at et høyt innhold av Mo hemmer opptaket av Cu, og omvendt. Cu-analyser er derfor av begrenset verdi uten at tall for Mo foreligger. Forholdstallet mellom Cu og Mo bør ligge på 5-10 for optimalt opptak av Cu. Ligger forholdstallet under 2, betyr det Cu-mangel. Verdier over 20 indikerer Cu-forgiftning. Tilgjengeligheten av Cu i jord er relativt upåvirket av pH, mens den for Mo reduseres ved synkende pH.

Samspillet mellom Cu og S ligner på samspillet mellom Cu og Mo, men forholdet er ikke så strengt.

Diagnostisk påvisning av Co-mangel i forsøk

For å avdekke subklinisk Co-mangel og betydningen av mangelsykdommen, kan det være nødvendig å gi deler av besetningen Co- eller vitamin B12-tilskudd. For å oppnå sikrest resultat, bør målingene foregå på tvillinglam. Hvis man tilfører drøvtyggere intakt vitamin-B12 i munnen, vil vommikrobene bryte ned vitaminet slik at utnyttelsen blir for lav. Drøvtyggere må derfor behandles i form av vitamin B12-injeksjon direkte i blodet eller som koboltsulfat pr. os. (gjennom munnen). Injeksjon av vitamin-B12 anses å være den mest effektfulle og sikreste behandlingsform av Co-mangel. Ampullene med vitamin B12 er imidlertid beregnet på mennesker, og er relativt kostbare. Behandlingsformen er derfor kun aktuell i forsøkssammenheng og kan ikke anbefales i praktisk forebygging av mangelsykdommen. Koboltsulfat pr. os. gis i doser på 30-40 mg i 10 ml vann pr uke, og er et rimeligere alternativ.

Påvisning av Co-mangel kan både relateres til verdier for plasma-B12 i blodet og til forskjeller i tilvekst mellom grupper av dyr med ulik Co-/vitamin B12-tilgang.

Blodanalyser for plasma-B12:
Plasma-B12 varierer etter alder og fôring (Ulvund, 1995). En Co-fattig fôrrasjon vil virke ulikt på individer i en saueflokk, og enkelte lam kan ha en forbausende god tilvekst til tross for lave verdier i blodet. Likevel har lam med klinisk Co-mangel ofte lavt innhold av vitamin B12 i blodet, og plasma-B12 ligger gjerne under 150 pmol/l. Verdier mellom 150 og 300 pmol/l er marginale (Ulvund og Pestalozzi, 1996). Ulvund (pers.med.) benytter en tiltaksgrense på 250 pmol/l for plasma-B12-verdier. I praksis innebærer dette at man etter Co-tilskudd, ikke kan forvente en tilvekstøkning på over 10 g/uke når plasma-B12 er høyere enn 250 pmol/l før behandling. Da er det lite aktuelt å gå inn med forebyggende tiltak. For å oppnå sikrest analyseresultat, bør blodprøvene sentrifugeres før innsending slik at feilkilden blir mindre.
Tilvekstregistreringer: Effekt av vitamin-B12- eller Co-tilskudd kan måles i tilvekstøkning i forhold til ubehandlet tvillinglam. En regner med at tilvekstøkningen må være minst 10 g/uke hvis det skal være lønnsomt å gå inn med Co-tilskudd.

Eventuelle spørsmål og henvendelser angående prosjektet kan rettes til Planteforsk Tjøtta fagsenter ved Eva Narten Høberg. Tlf. 75 04 66 09 (direkte)
E-post: eva.hoberg@planteforsk.no

Kilder

Ulvund, M. J. og Pestalozzi, M. 1996. Koboltmangel hos lam. Husdyrforsøksmøtet 1996. s. 414 – 418.

Ulvund, M. J. 1995. Koboltmangel hos sau (cobalt defiency in lambs) Nor vet Tidsskr 1995. 107:489-501.

Volden, B. 1999. Koboltmangel hos sau – et undervurdert problem i Nord-Norge. Norden, 7/99. s. 8-10.

Olsen, T.A. 2000 a. Sauestevne på hurtigruta. Norden, 5/2000. s. 6-9

Olsen, T.A. 2000 b. Sauestevne på hurtigruta. Vi tar en tur til! Sau og Geit, 3/2000. s. 60-63.

Laumann, H. og P. I. 1999. Norden, 7/99. s. 7.

Ruud, L. 1999. Norden, 4/99. s. 7.

Valberg, G. A. 1999. Norden, 7/99. s.10.



aaaaaaaaaaaaaaaaa
Siden blir redigert og laga av Nils Leine, 2975 Vang i Valdres.Sida er sist oppdatert den 05.09.2000