Michael A. Tranulis

Forsker, Norges Veterinærhøgskole, institutt for småfeforskning, Sandnes, Norge

1986 ble det påvist en ny sykdom hos storfe i Storbritannia. Symptomene tydet på alvorlig hjerneskade. Tidlig i sykdomsforløpet endret dyrene adferd, oftest i form av overdrevne reaksjoner på lyder og berøring. Alle rammede dyr døde i løpet av 1-6 måneder etter første sykdomstegn. Begrepet “mad cow disease” dukket opp.

Nærmere undersøkelser av hjernemateriale bekreftet at kyrne var rammet av en scrapie-lignende sykdom, en såkalt spongiform encephalopati. Dette er en beskrivende betegnelse av hjerneforandringene, spongiform betyr svampaktig, encephalopati betyr hjernesykdom. For å gjøre det tydelig at det var storfe (familien Bovidae) lidelsen rammet ble bovin spongiform encephalopati (BSE) tatt i bruk som det vitenskapelige navnet på sykdommen.

Bakgrunn

Scrapie hos sau har vært kjent i flere hundre år og regnes som prototypen på denne gruppen hjernesykdommer. Scrapie har lenge hatt en særstilling blant disse lidelsene fordi den ser ut til å kunne smitte fra mor til avkom og sogar mellom dyr ved kontakt. I dag vet vi at scrapie hos sau er kraftig styrt av generiske/ arvelige faktorer. Hvilken betydning smitte har for spredning av scrapie er helt uvisst. Med tanke på utryddelse av BSE, skal vi se at en viss smitte fra kalv til ku er av betydning.

Et eksotisk og etnologisk interessant medlem i denne sykdomsgruppen er kuru, som forekom hos kannibaler på Papua New Guinea etter inntak av hjernemateriale fra avdøde slektninger. Charleton Gajdusek mottok i 1976 Nobelprisen i medisin for sin fabelaktige innsats for å finne ut av denne mystiske lidelsen som stort sett rammet kvinner tilhørende Fore-stammen (begravelsesritualene tilsa at kvinnene skulle spise av hjernen). Det ble trukket paralleller mellom kuru hos menneske og scrapie hos sau. Scrapie var overført til geit ved poding allerede i 1938. I 1966 ble det så vist at kuru lot seg overføre til sjimpanse ved poding. To år senere ble det rapportert at den meget sjeldne sykdommen Creutzfeldt-Jacob's sykdom (CJS) hos menneske også lot seg overføre til aper.

Forekomsten av CJS hos menneske er omlag ett tilfelle pr million innbyggere pr år verden over. Sykdomsfrekvensen er lik over alt hvor dette er undersøkt, når vi ser bort fra den arvelige formen. Det er ikke påvist sammenheng mellom forekomst av scrapie hos sau og CJS hos menneske. Det har vært rapportert mistanke om slik sammenheng hos folkegrupper i Libya, Slovakia og Chile, men disse har alle vist seg å være tilfeller av en arvelig form av CJS. Det faktum at CJS forekommer like hyppig (sjelden) på New-Zealand som aldri har hatt scrapie som for eksempel på Island, hvor en har hatt scrapie i over hundre år (import av sau i 1878) taler sterkt imot noen sammenheng mellom disse lidelsene.

Hva er det som forårsaker disse hjernesykdommene?

Dette spørsmålet kan pareres raskt ved å hevde at årsaken er ukjent. Det som er noenlunde sikkert er at det ikke dreier seg om et vanlig smittestoff som bakterier eller virus. Det er vist at en unormal form av et bestemt protein, det såkalte prionproteinet (PrP) er nødvendig for å overføre sykdommen. Fordi dette proteinet ser ut til å være så viktig ble ordet prion konstruert, sammensatt av proteinaktig infeksiøst agens, hvor i og o ble byttet om for å få ordet til å klinge bedre. Mange fortrekker i dag å omtale hele sykdomsgruppen som prionsykdommer

Smittestoffet er ekstremt robust. Normale desinfeksjonsmiddel og for eksempel koking har ingen effekt. To prosent klor (halvblandet klorin + vann) og svært sterk lut er imidlertid effektive, men nokså upraktiske middel.

Figur l.

Figuren illustrerer hvordan en tenker seg at scrapie hos sau via kjøttbeinmiøl har krysset flere artsgrenser. Direkte sammenheng mellom scrapie hos sau og sykdom hos menneske er ikke påvist. Artsgrensen virker her meget solid. Den stiplete pilen fra BSE hos storfe til den nye varianten av Creutzfeldt.Jacobs' sykdom (VCJS) indikerer mistanken om sammenheng mellom disse lidelsene. Spørsmålstegnet heftet ved pilen kan først fjernes når det blir endelig bevist at det er en sammenheng. De stiplete pilene tilbake til BSE hos storfe til sau, via kjøttbeinmjøl, vet vi er mulig. I hvor stor grad dette har skjedd i Storbritannia er uvisst. Problemet er alvorlig fordi enkelte scrapietilfeller hos sau på denne måten kan tenkes å være “kamuflert” BSE. Denne problemstillingen er naturligvis aktuell kun i land med BSE. FSE hos katt og TME hos mink er sjeldne forbårne sykdommer som er satt i sammenheng med scrapie hos sau. Ett tilfelle av FSE hos katt er påvist i Norge, trolig som følge av smitte i importert kattemat.

Kjøttbeinmjøl viktig som smittekilde

Produksjon av kjøttbeinmjøl skjer blant annet ved fettekstraksjon og oppvarming til 133 grader Celsius i minst 20 minutter under 3 bars trykk, noe som ansees for å være tilstrekkelig for å inaktivere smittestoffet. Kriteriene er de samme i Norge og EU. En norsk ekspertgruppe nedsatt av Landbruksdepartementet og Sosial- og helsedepartementet anbefaler en skjerping av kriteriene gjennom en forlengelse av oppvarmingstiden til 40 minutter, alternativt en heving av temperaturen til 136 grader Celsius i 20 minutter. Vi befinner oss nå ved sakens kjerne når det gjelder BSE-utbruddet i Storbritannia. De fleste mener nemlig at BSE ble forårsaket av smitte fra scrapie-rammede sauer via kjøttbeinmel. Legg merke til parallellen mellom dette og det som er nevnt om kannibalene. Drøvtyggere som fôres med drøvtyggerbasert kjøttbeinmel kan betraktes som ufrivillige “kannibaler”.

Rutinene for produksjon av kjøttbeinmel ble omgjort i Storbritannia i 1980-81 på en slik måte at scrapiesmittestoff kan ha “overlevd”. Endrede fettekstraksjoner og bruk av lavere temperatur er trolig de viktigste forhold i denne sammenheng. Slike endringer er ikke gjort i Norge. Samtidig økte britene bruken av kjøttbeinmel som proteinkilde fra cirka 1 % til 12 % som et resultat av fallende kurs på pundet kombinert med økt pris på proteinkildene soya og fiskemel på verdensmarkedet. I tillegg kommer det faktum at forholdet sau - storfe er cirka 45 millioner mot 12 millioner (trolig et av verdens høyeste), hvor anslagsvis 30 % av sauebesetningene har scrapie. Tar vi så i betraktning at det oppstod en resirkulerings/forsterknings-effekt av smittestoff via produksjonen av kjøttbeinmel fra storfe (sikre BSE-tilfeller er tilbakedatert til våren 1985), blir det klart at storfe i Storbritannia i løpet av kort tid ble utsatt for et veldig smittepress. Det hele ble en tikkende bombe som gikk av til gangs i 1986.

Toppen på utbruddet ble nådd i 1992 med over 35.000 verifiserte tilfeller. Pr i dag er diagnosen stilt med sikkerhet hos cirka 170.000 dyr i Storbritannia mot omlag 400 på det europeiske fastland.

Bekjempelsestiltak

Storbritannia nedla forbud mot bruk av drøvtyggerbasert kjøttbeinmel til bruk for drøvtyggere i 1988, omtrent samtidig som BSE ble meldepliktig. Det var fortsatt tillatt å benytte drøvtyggerbasert kjøttbeinmel til gris og fjørfe. I 1990 ble denne bruken begrenset idet innblanding blant annet hjerne og ryggmarg (mest smittefarlige organ) fra storfe ble forbudt i all produksjon av kjøttbeinmel. Dette er den mye omtalte specified bovine offals, SBObestemmelsen. Hvorfor ble forbudet utvidet på denne måten? Svaret er ganske enkelt at kraftfôr til storfe kunne utsettes for “smitte” fra kraftfôr til gris og fjørfe ved formøller, under transport eller hos bønder med kombinert drift. I Norge ble forbud mot bruk av kjøttbeinmel i kraftfor til drøvtyggere innført 26. november 1990. Kraftfôr inneholdende kjøttbeinmel fra drøvtyggere til bruk for gris og fjørfe skal merkes: “Det er forbudt å bruke denne fôrblandingen til drøvtyggere”.

Som antydet i undertittelen burde BSE være lett å utrydde siden alle observasjoner tilsier at syke dyr ikke er smittefarlige. Dessuten har britiske forskere inntil nylig hevdet at avkom ikke blir smittet under drektigheten selv om kua har BSE. Dette betyr at BSE vil være utryddet i løpet av få år etter forbudet om bruk av kjøttbeinmel som ble innført i 1988. Alle dyr født etter dette tidspunktet skulle da umulig kunne få BSE. Så var det dette med teori og praksis. Det er nemlig påvist BSE hos cirka 27.100 dyr i Storbritannia som alle er født etter 1988. Det er et ubehagelig høyt antall, som rettferdiggjør spørsmålstegnet bak nevnte undertittel. Her ser vi og den direkte årsaken til SBO-bestemmelsen. Det ble observert en overhyppighet av BSE hos dyr født etter 1988 i områder med mye gris og fjørfedrift, noe som tydet på “smitte” mellom de ulike kraftfôrslagene.

I tillegg til dette er det som antydet ovenfor nylig fremkommet data som indikerer en viss smitte fra mor til avkom. I de tilfeller hvor kua utviklet BSE innen 6 måneder etter kalving, utviklet ca. 10 % av kalvene sykdommen. Hvordan smitten skjer er ikke kjent, men melk regnes ikke som sannsynlig smittekilde. Den britiske SEAC (Spongiform Encephalopathy Advisory Commitee) fastholder at melk er et trygt produkt. Undersøkelsen konkluderer med at BSE trolig vil være så godt som utryddet i Storbritannia i år 2001, nærmest uavhengig av ulike nedslaktingsregimer. Dette har ført til ny debatt om planene for nedslaktning. I denne sammenheng er det relevant å nevne at Sveits i september i år vedtok å avlive og unndra humant konsum 230 000 kyr (født før l. desember 1990) i et forsøk på å gjenopprette tillit til storfekjøtt hos forbrukerne. De to ledende supermarked-kjedene i Sveits har signalisert at dersom kjøttbenmel fra denne nedslaktingen brukes til andre dyrearter som gris, ville de umiddelbart slutte å føre dette kjøttet i sine butikker. Dette utspillet ser ut til å sette kjepper i hjulene for myndighetenes planer om utnyttelse av slaktene som verdifull proteinkilde. Nedslaktningen kan dermed bli betydelig dyrere enn først antatt.

Storbritannia doblet sin eksport av kjøttbeinmel i 1989

Som en følge av forbudet om bruk av drøvtyggerbasert kjøttbeinmel innført i 1988, ble det naturligvis et overskudd av denne varen i Storbritannia. Det er derfor interessant å registrere en økning i eksport av drøvtyggerbasert kjøttbeimmel fra omlag 14.000 tonn til godt over 30.000 tonn fra 1988 til 1989. Frankrike kjøpte over halvparten av dette. Prisen var svært lav. Enkelte går så langt at de antyder et regulært dumpingsalg. Det er viktig å være klar over at dette kjøttbeinmelet ikke skulle brukes til drøvtyggere. Det er imidlertid grunn til å tro at de samme problemene med “kraftfôrsmitte” vil være til stede også utenfor Storbritannia. Mange mener at Frankrike har sluppet så lett fra dette (18 BSE-tilfeller) fordi de bruker kun 1,5 % tilsetning av kjøttbeinmel i kraftfôr til storfe, dessuten solgte de trolig videre betydelige kvanta.

Sveits importerte kjøttbenmel fra Belgia, Frankrike og Tyskland i denne perioden, og registrerte sitt første tilfelle av BSE i november 1990. Fram til 15. mai 1996 har de påvist 214 tilfeller med en fortsatt tendens til økning. Som allerede nevnt er drastiske tiltak vedtatt som ledd i en utryddelsesplan.

Totaleksporten av kjøttbeinmel i perioden 1985-1990 fra Storbritannia til andre EU-Iand var 71.706 tonn. Av tredjeland kan nevnes at Israel i 1991 importerte 10.000 tonn og Thailand 6.200 tonn. Norge har ikke importert kjøttbeinmel eller ferdigblandet kraftfôr de siste 20 år, unntatt kraftfôr til fisk.

Britisk eksport av livdyr i perioden 1985-1990 - Portugal i søkelyset.

Storbritannia eksporterte 33.424 livdyr til andre EU-Iand i perioden 1985-1990, hvorav 10.695 til Portugal. Av disse er det beregnet at omlag 400 ville utvikle BSE. 1 kontrast til dette har Portugal rapportert kun 6 tilfeller av BSE hos importerte dyr. Manglende diagnostisering/rapportering av BSE er svært uheldig av hensyn til forbrukerne og på grunn av den tidligere nevnte resirkuleringseffekten, som oppstår når BSE-rammede dyr går inn i produksjonen av kjøttbeinmel. I perioden 1981-1995 er det rapportert import av 7 okser og 3 kviger fra Storbritannia til Norge. Alle er i dag slaktet. Den nevnte norske ekspertgruppen anbefaler nøye overvåkning av avkommene etter de tre kvigene

Kugalskap kan ende med mediegalskap!

Mistanken om at et titalls unge mennesker er smittet av BSE med en spesiell variant av CJS til følge er styrket. Poding på ape med smittestoff fra BSE-rammede kyr gir samme type hjerneskader som poding med materiale fra ett av de humane tilfellene av den nye varianten av CJS. Dette er alvorlig og alarmerende. Sykdommen det er snakk om er dødelig. Behandling finnes ikke. De endelige bevis for smitte av mennesker med BSE foreligger ikke ennå, men dataene peker i den retningen.

På grunn av lang inkubasjonstid for denne typen sykdommer, kan det ikke utelukkes at flere tilfeller vil dukke opp i tiden som kommer. Det er ingen grunn til å bagatellisere eller ta lett på situasjonen. Allikevel må det være lov til å stille spørsmål ved enkelte mediers handtering av situasjonen. Det kan virke som skandalen er det viktige, ikke sakens virkelige innhold. Snart vil BSE-saken (skandalen) være uten interesse for disse mediene, de må lete andre steder etter nye skandaler. 1 det lange løp er det ikke lett å bevare den store tilliten til slike medier. Dette problemet ble nylig tatt opp i det allmennvitenskapelige tidsskriftet Nature, hvor det fokuseres på enkelte mediers vilje til å dreie opplysninger, og at dette må få konsekvenser for måten vitenskapelige miljøer i fremtiden må forholde seg til disse. Blant annet er det i vitenskapelig sammenheng vesensforskjell på en hypotese eller idé og en såkalt vitenskapelig sannhet. Slike avgjørende forskjeller kan bevisst usynliggjøres eller på annen måte druknes i en fremstilling, med svært uheldige konsekvenser.