Sammendrag og omsetting frå:
O'Rourke Kl, Baszler TV, Parish SM, Knowles DP. Preclinical detection of PrP^Sc in nictitating mernbrane lymphoid tissue of sheep. Vet Rec 1998; 142: 489-91.

Denne short communication omhandler bruken av lymfeknute-biopsier på sau for å påvise prionproteinet for scrapie ( PrP^Sc) hos levende dyr. Biopsien fra lymfeknuter i blinkhinna ble uttatt under lokal anestesi og fiksert i formalin. Ved hjelp av monoklonale antistoff og immunohistokjemiske metoder ble biopsien undersøkt for PrP^Sc. Biopsier fra 9 søyer med scrapic-symptomer og fra 16 klinisk normale søyer i samme flokk var positive med hensyn på prionproteiner, mens det tilsvarende lymfevevet fra 22 kontroll søyer var negativt. Av de 16 klinisk normale dyrene som var funnet positive ved immunfarging har 6 utviklet klinisk tegn på scrapie senere, to til syv måneder etter biopsien ble uttatt, og diagnosen er blitt verifisert post mortem med histologi og immunhistokjemisk undersøkelse av hjernen. De andre dyra vil bli fulgt videre framover for å se om de også utvikler tegn til scrapie, samt om kontrolldyrene forsatt er symptomfrie.

Vi har bedt om en kommentar fra Martha J. Ulvund om muligheten for å teste levende dyr med hensvn på scrapie:

Diagnostisering av scrapie hos sau ved hjelp av blinkhinnebiopsi.

Allerede tidlig i april i år fikk vi informasjon (bl.a. via internet) om mulig diagnostisering av scrapie ved blinkhinnebiopsi hos sau. Vi forberedte derfor slik biopsi, og var allerede i gang med dette da artikkelen som beskriver detaljene kom ut i begynnelsen av mai.

Metoden omfatter avklipping av deler av tredje øyelokk under lokalbedøving, formalinfiksering og immunhistokjemi (IHC) der en bruker antistoffer mot scrapiesmittestoffet (PrP^Sc) på histologiske snitt. IHC er nå godt innarbeidet ved NVH-ISf, og vi prøver ut forskjellige hollandske antistoff (Van Keulen) i et samarbeide.

Allerede i 1982 (Prusiner) ble infektivitet eller prionprotein (PrP^Sc) påvist i det lymforetikulære system hos dyr med scrapie, og påvisning av smittestoffet i klinisk tilgjengelig lymfoid vev (tonsiller og perifere lymfeknuter) ga i fjor håp om en preklinisk diagnostisk test for scrapie (Schreuder et al. 1996).

Artikkelen til O'Rourke og medarbeidere beskriver liknende metodikk utført ved hjelp av IHC på øyelokksassosiert lymfoid vev hos sau. Hos de positive dyra var ca. 89 % av folliklene positive. Hvert snitt inneholdt ca. 5 lymfoide follikler.

Som kjent er det nær sammenheng mellom scrapie og arv. Enkelte arvelinjer innen forskjellige raser er mer mottagelige for scrapie-smittestoffet enn andre. De mottagelige arvetypene (PrP-genotypene) kan være forskjellige for de forskjellige rasene.

PrP-genotypene ble undersøkt på 17 av de 25 dyra med positiv øyelokkstest. Alle hadde genotypene 136AA, 171 QQ (15 stk) eller 136AV, 171 QQ (2 stk), og var av rasene Suffolk, Hampshire eller Southdown. En vet derfor ennå lite om andre genotyper og raser.

Her kan det være interessant å nevne siste arbeidet til Schreuder og medarbeidere (Vet Rec 142, 564-568 fra 28. Mai 1998), der PrP^Sc ble påvist i tonsillene ca. 1 til 1 1/2 år før symptomene inntraff hos svært mottagelige dyr (136VV, 171 QQ av rasene Swifter fra Flamsk og Texel), mens det ikke ble funnet positiv farging hos halvresistente genotyper med scrapie (136VA, 171QQ) før det var gått atskillig lengre tid. Biopsier fra et mer resistent dyr, som hadde scrapie (1 36VA, 171 QR), forble negativt hele tida.

Ved NVH-ISf foregår det et utstrakt arbeid med scrapie, delvis finansiert gjennom forskningsrådet. Vi mottar bl.a. klinisk suspekte dyr til oppfølging og undersøkelse. Alle dyra som er mistenkt for scrapie blir nå undersøkt mhp. denne øyetesten. Det er viktig for oss å få kunnskap om denne testen er positiv på våre dyr med scrapie, og utfallet på de forskjellige genotypene.

Den praktiske biopsiutførelsen er grei. Vi bruker MINIMS EYE DROPS, dvs. Benoxinate (oxybuprocaine) Hydrochloride USP 0,4% w/v (BNX 0,4), 2 dråper i øyet x 4 med 1 minutts mellomrom. Ca. 1-2 minutt etter siste pådrypp fikseres blinkhinna i ytre rand med pjang, og ca. 1/2 til 1/3 av selve blinkhinna ( i bredden) klippes raskt av. Formalinfikseres. Det legger seg litt blod på ventrale øyelokk, men dette er forsvunnet dagen etter, og såret gror kvikt. Samarbeid med Veterinærinstituttet i Oslo om screening-undersøkelser diskuteres.

Martha J. Ulvund