firkant Småfesidene
bordov


Hovedside sjukdommar Om forebygging av sjukdomNokre nyttige linkarSøk i småfesidene Informasjon om sidene

Nyere sjukdommer og smitte

(scrapie, BSE, etc.)

DNVs etterutdanning

Kurs i avfallshåndtering og ressursutnyttelse,
Sola Stand Hotel, Stavanger 7.-9-april 1997

av Martha J. Ulvund

Norges veterinærhøgskole, Institutt for småfeforskning, 4300 Sandnes

Under begrepet nyere sjukdommer defineres i denne sammenheng sjukdommer forårsaket av ukonvensjonelle ukarakteriserte smittestoff - såkalte prioner.

Prionsjukdommene

er overførbare og dødelige nevrodegenerative lidelser som rammer pattedyr, menneske inkludert, og som opptrer som sporadiske, arvelige eller smittsomme, og som har det felles at ett av vertens egne proteiner, prionproteinet (PrP), akkumulerer i store mengder i hjernen. Sjukdommene har svært lang inkubasjonstid, som regel mange år.

Selve navnet kommer fra “proteinatious infectious agents” (i og o har byttet plass), altså infeksiøse proteiner. Egentlig er ikke disse sjukdommene nye, den eldste, scrapie, har vært kjent i flere hundre år, først og fremst fra Europa. Sjukdommen ble først antatt å være arvelig idet den fulgte visse blodslinjer eller arvelinjer hos dyra. I 1938 ble det vist at sjukdommen var overførbar og lenge trodde man at årsaken var et virus, derav navnet slow virus infection.

Et virus har imidlertid en kjerne av nukleinsyre. Ingen har til nå funnet nukleinsyre i scrapiesmittestoffet. Selv om enkelte forskere også i dag antar at sjukdommen skyldes et virus eller et virino, heller de fleste til den hypotesen at sjukdommen er forårsaket av et prion. Enkelte kaller derfor disse sjukdommene for pseudoinfeksjoner.

Prionpartikkelen består av en abnorm isoform av det normale hjerneproteinet PrPC (c står for cellulær), kalt PrPSc (Sc står for scrapie).

Prion-smittestoffet PrPSc kan finnes i forskjellige vev, men de høyeste titrene av infektivitet er alltid funnet i sentralnervesystemet i de senere stadier av sjukdommen. Det er også i slikt vev at en finner mikroskopiske forandringer, vanligvis som en porosering av nerveceller og grå substans (grå neuropil) ledsaget bl.a. av økt antall støtteceller (mikroglia).

Basert på disse hjerneforandringene kalles prionsjukdommene også ofte transmissible spongiform encephalopathies (TSE, overførbare svampaktige hjernesjukdommer). Men selv om såkalt svampaktig (spongiform) forandring er vanlig, så er det ikke alltid et konstant trekk ved alle disse sjukdommene. Navnet overførbare degenerative hjernesjukdommer (transmissible degenerative encephalopaties, TDE) har derfor også vært brukt som et mer passende navn.

TSE sjukdommene omfatter flere forskjellige typer. Fram til 1985 var det bare 6 kjente: Kuru, Creutzfeldt-Jakob disease (CJD) og Gerstmann-Straussler-Scheinker (GSS) hos menneske, scrapie hos sau og geit, transmissible mink encephalopathy (TME) hos mink og chronic wasting diasese (CWD) hos arter av elg og hjort.

Fra 1986, da kugalskap eller bovin spongiform encefalopati (BSE) først ble oppdaget i Storbritannia, og assosiert til fôring med scrapie-infisert kjøtt- og beinmel, har vertsdyrene også blitt utvidet til å omfatte TSE hos moufflon og SE hos en rekke ville drøvtyggere i fangenskap (bl.a. forskjellige antilopearter). Alle disse er antakelig infisert via fôr som har inneholdt kjøtt- og beinmel kontaminert med BSE-agenset.

I tillegg er det funnet felin SE (FSE) hos domestisert katt og noen få ville dyr av katteslekten (puma, tiger) i fangenskap, sannsynligvis infisert av BSE-agenset via fôring med infisert kjøtt-og beinmel eller vev fra infisert sentralnervesystem.

CWD hos elg og hjort har aldri vært funnet utenfor Nord Amerika. I Europa er TME hos mink bare funnet i Finland og Tyskland. De eneste matproduserende dyra “naturlig” infisert av TSE er sau, geit og storfe. Eksperimentelle forsøk i Storbritannia med oral overføring av BSE til sau har gitt scrapieliknende sjukdom, slik at det kan være en teoretisk mulighet for infeksjon av sau med BSE-agenset. Det er foreløpig ingen tegn som tyder på at så er tilfelle i praksis.

De fleste europeiske land har de siste 6-7 årene hatt forbud mot bruk av kjøtt- og beinmjøl fra drøvtyggere i fôr til drøvtyggere.

Kugalskap - BSE

I begynnelsen av nittiårene, da antallet BSE-tilfeller økte dramatisk i Storbritannia, ble det satt i verk omfattende undersøkelser og forsøk for å avklare årsaksforhold og epidemiologi. Sjukdommen var “ny”, dvs. ikke registrert i noe land tidligere. Det ble snart klart at smitten var fôrbåren og assosiert med kjøtt- og beinmjøl.

Forbudet mot å bruke kjøtt- og beinmjøl fra drøvtyggere i fôr til drøvtyggere (feed ban) i 1988 førte til markant nedgang i tilfellene 4 år senere, og selv om noen få dyr (<10%) ser ut til å kunne overføre BSE til avkommet, rekner de fleste med at sjukdommen vil bli utryddet de nærmeste årene. Storfe og de andre “nye” artene samt dyr av katteslekten, og også mink, ser ut til å være “dead end”- verter for sjukdommen.

Litt om prionproteinet

Prionproteinet, som hos sau består av 256 aminosyrer i kjede, er kodet for av prionprotein-genet. Funksjonen til prionproteinet hos normale mennesker og dyr er usikker, enkelte har funnet indikasjoner på en funksjon i impulsoverføringen i synnapsene. Men mus som har fått fjernet prionproteingenet ser ut til å vokse og utvikle seg helt normalt.

Transgene mus (Tg mus) som har fått overført fremmede PrP-gener, eller som uttrykker mutante slike gener, tillater studier av nesten alle typer av prionsjukdommer.

Strukturen og organiseringen av PrP-genet antyder at det smittefarlige sjukdomsframkallende prionproteinet, PrPSc er oppstått fra det normale PrPC i cellene, etter påvirkning av tilført PrPSc. Forskjellen mellom PrPC og PrPSc ligger i tertiærstrukturen eller den tredimensjonale foldingen.

Akkumuleringen av PrPSc i hjernecellene fører til celledød. Prionproteinet kan med forskjellig teknikk sees i elektronmikroskop som SAF (scrapie-assosierte fibriller). Det er også etter hvert utviklet immunologiske teknikker til å påvise prionet ved anti PrP telnikker, eller blotting-teknikker etter proteasebehandling.

PrPSc er smittefarlig for den arten det er oppstått i, men artssprang forekommer mellom arter som likner hverandre, dvs. har forholdsvis like prionproteiner. De fleste antar som kjent at BSE hos storfe skyldes smitte fra scrapieinfisert materiale fra sau. Menneskets prionprotein er svært ulikt drøvtyggernes. Eventuelt anslag av sjukdom etter smitte er derfor sterkt knyttet til aminosyresekvensen i PrP. Hos menneske er 18 forskjellige genotyper assosiert med utbrudd av CJD (Creutzfeld Jacob).

I 1996 viste amerikanske forskere at et fysiokjemisk feilfoldet protein i jærceller klarte å overføre egenskapen til andre protein, uten nukleinsyre tilstede. Vi står antakelig foran et helt nytt felt innen naturvitenskapen.

Smitte innen og mellom arter

TSE er overførbar mellom individer av samme art. Likheten i Prp, eller eventuell ulikhet i PrP mellom arter, ser altså ut til å være avgjørende om det skal skje smitte fra en art til en annen.

Et antall humane pasienter har utviklet CJD etter injeksjon av veksthormon eller gonadotropin ekstrahert fra hypofysen fra humane kadaver, eller ved transplantasjon av humane hjernehinner.

Det har aldri vært vist noen gang at scrapie fra sau har smittet til menneske. Sauens PrP er svært ulikt menneskets, men likner imidlertid storfeets i høy grad , og de fleste rekner med at en variant av scrapie-agenset kan ha forårsaket den rette vridningen av storfeets PrP til BSE-PrPSc . (Teoretisk kan en ikke helt utelukke at BSE skyldes en storfevariant - mutasjon?).

Opptreden (1996) av en ny variant CJD (varCJD) hos menneske i Storbritannia (14 personer) og Frankrike (1 person) har satt fokus på muligheten av smitte fra storfe til menneske. Det er stilt spørsmål ved om prionet kan være omformet på en slik måte hos storfe at det under gitte forhold kan indusere human varCJD.

Fysisk-kjemisk karakterisering av bl.a. varCJD og BSE-prionene har gitt resultater som viser stor likhet mellom disse. Podningsforsøk, dvs. podning av BSE-prion på mus med humane PrP-gener, har imidlertid sålangt vært negative. Det foreligger derfor i dag ikke noe endelig bevis på denne smitteoverføringen mellom storfe og menneske.

Dersom noen av de andre animalske TSE-prionene kan smitte menneske, ville folk i visse typer arbeid være i faresonen. Det gjelder f.eks. forskere, helsearbeidere involvert i veterinærmedisin, bønder, slaktere, slakthusarbeidere og folk som arbeider i kjøtt- og beinmjølbransjen. Det er ingen indikasjoner på smitte i slik sammenheng.

De eneste kjente tilfellene av smittet humaninfeksjon (CJD), utenom kuru som ble overført via kannibalske ritualer, har vært relatert til bruk av medikamentelle prosedyrer som har involvert bruk av CJD-kontaminerte operasjonsinstrumenter, transplantert materiale eller injektabile terapeutiske produkter.

Sauer med scrapie har PrPSc i forskjellige vev utenom CNS (helst lymforeticulært vev som Peyerpletter, lymfeknuter i tarm, på hodet etc., milt og tonsiller). Ved studier av BSE har det ikke vært mulig å påvise infektivitet ved musebioassay fra andre bovine vev enn CNS.

Som en sikkerhetsforanstaltning har en fått såkalt “Specified bovine offal” i EU, der en har forbudt bruk av infektive organer så som hjerne og ryggmarg fra infiserte kyr til human føde.

En rekner med at mink smittes via fôret på samme måten som BSE. Det er i dag usikkert om prionet i denne sammenheng kommer fra sau. Katten smittes på samme måten som storfe.

top

Scrapie - genetiske forhold

Nyere studier fra utlandet viser at utbrudd av scrapie på sau er sterkt assosiert med forskjellige genetiske varianter som varierer hos forskjellige raser. Forskning vedrørende dette er såvidt startet rundt om i verden. Verktøyet for slike undersøkelser er nokså nytt (PCR - polymerase chain reaction, DNA-sekvensering etc.).

Hos sau ser det oftest ut til å være variasjon i aminosyrene 136, 171, 112 og 154 i PrP proteinet som er av størst betydning. Det er funnet raser eller blodslinjer med såkalt høy resistens. Denne resistensen ser ut ikke ut til å innebære fravær av infeksjon, men sjukdommen har så lang inkubasjonstid at dyret ikke utvikler sjukdom før det slaktes eller dør. Slike dyr ser likevel ut til å ha mye mindre mengde uttrykt prion i vevene enn mer mottagelige infiserte dyr.

Enkelte arvelinjer er så mottagelige at de, antakelig forutsatt eksponering for prionsmitte, utvikler sjukdommen i svært ung alder (2-3 år). Genetikken hos dyra er altså av helt avgjørende betydning for forløpet av sjukdommen.

Storbrtitannia og USA tilbyr nå allerede genotyping på avlsdyr av visse raser, der spesifikke mottagelighetsgener er godt kartlagt. Det er naturlig nok ennå usikkerhet mhp. opprettholdelse og evt. desimering av smitten i sauepopulasjonen under slike forhold.

Genotypeundersøkelser av norske sauer med scrapie og dyr av forskjellige raser bl.a. er i full gang (Tranulis, NVH-ISf), og de første resultatene forventes å bli publisert innen utgangen av 1997.

Patogenese - epidemiologi

Smitte skjer per os, men kan også skje parenteralt, via sår, øyeslimhinne, vaksine - jfr- uhell med Louping-ill vaksine. Sau smittes både vertikalt (maternalt) og horisontalt. Fostervann og fosterhinner er antatt å være spesielt smittefarlige, men avføring og sekreter kan også inneholde smittestoff. Den ekstremt fysisk-kjemiske stabiliteten av prionet fører til ansamling av smittestoff i forbindelse med lamming, og her kan smitten overleve i miljøet i år.

Forsøk hos Suffolk med oral smittebelastning førte til en “nullfase”, der agenset ikke kunne påvises de første 8 månedene, deretter skjedde oppformering i tarm og lymforetikulært vev i ca. 2 år, og først etter denne tid kunne smittestoffet påvises i sentralnervesystemet. Avkom etter infiserte søyer får lettere scrapie enn avkom etter scrapie-frie dyr, men jo lengre tid lamma har kontakt med mora etter fødselen, desto lettere vil de senere utvikle scrapie. Frekvensen av scrapie hos lam som ble fjernet fra mora ved fødsel var 10%, mens den var 16% og 29% hos de som ble tatt fra etter 4 og 9 måneder, og 41% hos de som gikk med søya i 20 måneder.

Værens rolle har vært tillagt mindre betydning når det gjelder direkte smittespredning, men kan ha stor betydning når det gjelder spredning av genetisk mottagelighet. Enkelte undersøkelser tyder på at væren spiller en viss rolle når det gjelder overføring av sjukdommen.

Det er ennå mange uavklarte forhold både når det gjelder infeksjonsdose, smitteveier (søya, væren), utskillelse av smitte i inkubasjonstida osv.

Utsmitting av miljøet, spesielt i lammingstida, kan innebære smitte i gjødsel, halm, strø, fôr, høy, høymidd (som vist i islandsk-amerikanske forsøk), grasnematoder, dyrenematoder etc. etc. Her er også mye ennå uavklart.

Utbredelse av scrapie

Scrapie forekommer i dag i de fleste land i Europa, i Nord og Sør Amerika, Kanada, Afrika og Asia. Sjukdommen er ikke diagnostisert i Australia eller New Zealand.

Scrapie ble diagnostisert for første gang i Norge i 1981. Mellom 1981 og 1995 ble scrapie påvist i tilsammen 16 flokker. Sjukdommen ble diagnostisert i enkle flokker i hvert av årene 1981, 1985, 1987, 1991, 1992 og 1993, i to flokker i 1994, i 8 flokker i 1995 og i 31 flokker i 1996! Så langt i år (april 1997) er sjukdommen diagnostisert i 2 flokker. Tilsammen er derfor scrapie påvist i 49 flokker og på ca. 65 sauer i Norge.

Med et totalt antall vinterfora sauer i Norge på rundt 1 million (1.116.779, januar 1995), og ca. 24 000 flokker (gjennomsnitts flokkstørrelse på 46 vinterfora sauer), er scrapie derfor diagnostisert i ca. 0,2 % av flokkene.

Scrapietilfellene er funnet i vestlandsfylkene Rogaland (ca.59%), Hordaland (33%), Sogn og Fjordane (4%) og Nordland (1996 og 1997, 4 %).

Flesteparten av scrapietilfellene (83%) har forekommet på dyr av Rygjarasen (65%) og krysninger mellom Rygja og Sjeviot, Dala, Spel , Fuglestad eller Blæsete (18%), men også Dala (9%) og Pelssau (1,5%) har vært affisert. Prosenten scrapietilfeller i Rygjarasen overskrider prosenten av Rygjadyr i området. Dette kan kanskje bety at arvelinjer av Rygjarasen bærer infeksjonsagenset og/eller visse mottagelighets genotyper.

Prionenes kjemisk / fysiske egenskaper

Helt spesielt for prionene er deres relative resistens overfor inaktivering av kjemiske og fysiske påvirkninger som er effektive overfor konvensjonelle mikroorganismer. Prionene er i stand til å overleve svært lenge i vanlige omgivelser på grunn av sin evne til å motstå f.eks.

  • uttørking
  • frysing
  • ultrafiolett lys
  • joniserende stråling
  • koking,
  • vanlig steking

Scrapieinfisert hjerne er vist å ha en viss residual-infektivitet etter å ha vært nedgravd i tre år. Scrapieinfektivitet er vurdert å være i stand til å overleve flere år på beiter.

Creutzfeldt Jakob prionet er vist å ha infektivitet etter 28 måneders opphold ved romtemperatur .

Inaktiveringsstudier av prionene

Følgende kjemiske stoffer har vist seg å være ineffektive overfor TSE-agens:

  • acetyl-etylenamin
  • etanol
  • etylen-oksyd,
  • klorin-dioksyd,
  • hydrogen-peroksyd,
  • tetra-acet-eddiksyre,
  • fenol-desinfeksjonsmidler,
  • kaliumpermanganat
  • urea
  • formalin

I USA (1986) fant en at agenset kunne inaktiveres ved å utsette det for

  • 1M natriumhydroksyd (NaOH) i en time, eller
  • autoklavering (GD-gravity-displacement, blanding/miksing) ved 132ºC i en time.

I Storbritannia har en (siden 1983) anbefalt å bruke

  • natrium-hypoklorittløsning som inneholder 2% aktivt klor i 1 time, eller
  • autoklavering (PL-porous-load) ved 134-138ºC i 18 minutt.

Disse behandlingsmåtene har vært brukt internasjonalt, men senere studier har faktisk sådd tvil om effektiviteten av alle, - unntatt hypokloritt.

Natriumhydroksyd (NaOH) eller lut.

Lenge brukte man i USA en times innvirkning av 1M NaOH (ved 20ºC) for å inaktivere CJD agenset. Dette var basert på at et 10% homogenat av hamster- eller marsvinhjerne infisert med CJD agens eller scrapieagens (stamme 263K) ble inaktivert ved denne prosedyren.

I senere forsøk har man funnet at smittestoffene overlevde denne prosedyren. Endatil eksponering av scrapie-smittestoff (263K og ME7) med 2 M NaOH i 2 timer ga et residualtiter av 263 K på 104,2 ID50/g hjerne (1994).

For å måle residual-infektivitet blir forsøksdyr (mus, marsvin, hamster) sprøytet med behandlet hjernemasse etter bestemte definerte protokoller. I de første forsøkene ble hjernematerialet fortynnet for å unngå toksisitet. I de senere forsøkene var hjernematerialet ufortynnet, men pH ble justert til nøytralverdi.

Konklusjonen er at NaOH gir reduksjon i prion-infektiviteten, men en kan ikke stole på fullstendig inaktivering av agenset. NaOH kan evt. brukes sammen med andre prosedyrer for å øke effekten - f.eks. før hypoklorittløsning.

Natrium-hypokloritt og natrium-dikloroiso-cyanurat.

Flere undersøkelser i varierte bioassay-system viser at en times innvirkning (ved 20ºC ) av en natrium-hypoklorittløsning som inneholder 20000 ppm tilgjengelig klor er en effektiv inaktiveringsprosedyre for TDE agens. Denne prosedyren er senere vist å virke like bra for BSE agenset (1994).

Utprøving av natrium-dikloroiso-cyanurat viste seg å gi dårlige resultater og var ineffektivt under samme eksperimentelle forhold. Dette skyldes antagelig at dikloroiso-cyanuratet ikke friga like mye fritt klor.

Jodoforer

I enkelte forsøk er det angitt en viss effekt av jodoforer på prionene. Ustabilitet av jodløsningene og dårligere dokumentert effekt gjør at dette ikke anbefales.

GD - autoklavering.

GD - autoklavering ved 132ºC i en time har som nevnt vært brukt som en effektiv metode for å inaktivere CJD agens i USA, basert på en rapport at et 10% homogenat av infisert marsvin- eller hamsterhjerne ble inaktivert ved den prosedyren.

Senere er det vist at denne prosedyren ikke er helt å stole på. Det er derfor blitt vanlig i USA å behandle kontarminert materiale i 1 time med 1 M NaOH før GD-autoklavering ved 121o C i 30 min. (1991).

PL - autoklavering

I Storbritannia har PL autoklavering ved 134-138o C i 18 min. ved 30 psi (= 207 hPa) vært anbefalt for å inaktivere CJD agenset og også andre TSE agens.

Dette har vært basert på data som viste at 50 mg materiale fra musehjerne infisert med forskjellige stammer av scrapieagenset ble inaktivert ved å autoklavere ved PL ved 136o i 4 minutt.

Også denne prosedyren er avhengig av utgangsmaterialet, dvs. mengden hjernevev som homogenat eller intakt vev. Ved enkelte framgangsmåter er hjernemateriale blitt liggende langs glassoverflaten, og prioner har vist seg å overleve i en slik tørket film på glasset. Som homogenat i saltvann er prionene inaktivert i mye sterkere grad.

(Det anbefales nå av enkelte å autoklavere scrapielignende agens ved 136o C i 1 time, for sikkerhets skyld (Taylor 1996).

Dersom mennesker med kjent eller mistenkt CJD blir obdusert eller operert anbefales det i dag at instrumentene som blir brukt i neurokirurgi eller oftalmologi blir destruert. Slike forsiktighetsregler gjelder også nyere kategorier pasienter som har risiko for å utvikle CJD, slik som mottagere av humant veksthormon eller human dura mater.

Produksjon av kjøtt- og beinmjøl.

Epidemiologiske studier har vist at forekomsten av kugalskap i UK i midten av 1980 årene ble assosiert med fôring av storfe med et fôr som inneholdt protein fra kjøtt- og beinmjøl fra slakteriavfall fra sau. I begynnelsen av 80-årene ble produksjonsmåten av kjøtt- og beinmjøl lagt om i Storbritannia. Fettekstraksjonsprosessen ble forandret, samtidig som produksjonstemperaturen ble satt ned.

Tidligere fettekstraksjonsprosess med oppvarma fettekstraksjonsmidler og bruk av mer varme og stim ved ca 100o C, medførte antagelig en viss inaktivering av scrapieagenset, slik at kjøtt- og beinmjølet fikk et infektivitetsnivå som var utilstrekkelig for å representere en overføring til storfe. Sikre forsøk eller bevis for hvordan dette skjedde er ikke publisert.

Når det gjelder BSE agenset har en funnet at både oppvarming av råmaterialet i 50 min. ved atmosfærisk trykk med endelig temperatur 112ºC eller 122ºC, og prosesering av råmateriale under vakuum med tilført forvarmet fett i 10 eller 40 min. og endelig temperatur rundt 120 - 121ºC har gitt residual-BSE-infektivitet.

Dette har ført til krav om høyere minimumstemperaturer i EU. Rådet av landbruksministre konkluderte i mars 1996 med at alt proteinavfall fra dyr skal steriliseres ved 133ºC i 20 min. ved et trykk på 3 bar.

Såkalt “tallow” eller talg, som er et produkt av fettekstraksjonen, brukes bl.a. som råstoff til framstilling av gelatin. I forskjellige undersøkelser har en ikke kunnet påvise infektivitet i dette materialet (tallow). Gelatinprodukter framstilles ved hydrolyse av talget fra non ” specified bovine offal”-materiale (dvs. ikke nervevev eller lymfoid vev) ved temperaturer over 250ºC og ved trykk 50 bar i minst 3 timer, fulgt av destillering og filtrering.

I Norge er retningslinjer for produksjon av kjøtt- og beinmjøl gitt i “Forskrift om transport av animalsk avfall og anlegg som behandler animalsk avfall” fra 1959, justert i 1994. Steriliseringsanlegg er der definert som et anlegg som ved minimum 133ºC behandler animalsk avfall slik at det ferdig steriliserte produkt ikke utgjør fare for spredning av sjukdommer til mennesker eller dyr. Avfall fra bl.a. sau er definert som høyrisikoavfall, og skal (§5) behandles i et steriliseringsanlegg. Oppvarmingen skal derfor skje ved minst 133ºC i minst 20 minutter ved et trykk på 3 bar (§16).

I Norge har en ikke foretatt endringer i fettekstraksjonen og framstillingsprosedyren for kjøtt og beinmel. Likevel er det kanskje holdepunkter for at en i tidligere år i gamle anlegg kan ha brukt noe lavere (ca. 120 graders?) oppvarmingstemperatur.

Fra og med 1988 ble det i Storbritannia forbudt å fôre kjøtt- og beinmjøl fra drøvtyggere til drøvtyggere. I 1991 ble det forbudt å eksportere kjøtt- og beinmjøl fra Storbritannia til andre EU-land. Siden mars 1996 har UK forbudt fôring av pattedyr-protein til alle produksjonsdyr, inkludert hest, fjørfe og fisk, og det er også forbudt å bruke slikt materiale i gjødsel. Dette materialet må derfor nå destrueres.

I Norge kom forbud mot å fôre drøvtyggere med kjøtt- og beinmjøl fra drøvtyggere i 1990. Slikt fôr er tillatt for bl.a. gris og fjørfe.

Laboratoriearbeide

Fram til 1993 var CJD funnet hos 24 mennesker som hadde vært humane helsearbeidere, deriblant en human patolog og 2 teknikere som hadde arbeidet i humane neurohistopatologi-laboratorier. Selv om det ikke er funnet noen direkte episode som kunne relateres til smittetidspunkt i disse tilfellene, kan det ikke utekukkes at smitte kan ha skjedd i forbindelse med arbeidet. Uhell ved overføring av CJD til humane resepienter av bl.a. CJD-kontaminert humant veksthormon ved i.m. injeksjon gjør som nevnt at smitte gjennom jobben via trauma ikke kan utekukkes.

Scrapie-smittestoffet overlever i hjernevev etter formalinbehandling. Det samme er tilfelle for BSE CJD og TME som er kjent å overleve i det minste i 6 år. Når hamsterhjerne, som inneholdt 1010,2 ID 50 /g av stamme 163 K av scrapieagenset ble fiksert i formol saltvann i 48 timer, så ble bare 1.5 logs av infektiviteten tapt. Til og med etter full histologisk prosessering var titertapet bare 2.8 logs. Glutar-aldehydbehandling er også kjent for ikke å drepe CJD- og scrapie-infektivitet. Følgelig har handteringen av fiksert CJD-infisert vev i histopatologi-laboratorier blitt sett på som en potensiell risikofaktor, og forskjellige prosedyrer er anbefalt for å redusere risikoen.

En slik prosedyre har vært å fiksere humant infisert vev i formol saltvann som inneholder natriumhypokloritt. Snitt fra scrapieinfisert formolfiksert hjernevev farget med hematoksylin og eosin, som ble autoklavert ved 134o i 18 min., hadde tilstrekkelig residual-smitte til at en kunne foreta kvantitativ scoring av spongiform encefalopati. Det har vært foreslått at autoklavering ved 126o i 30 min eller 132o i 60 min. skulle brukes for å inaktivere CJD infektivitet i formolfiksert hjerne. Muse- eller hamster-passert scrapieagens i formolfiksert hjerne er imidlertid vist å overleve PL autoklavering ved 134o i 18 min eller GD autoklavering ved 134o i 30 min., med et titertap på under 2 logs.

Den eneste framgangsmåten som er vist å gi signifikant tap av infektivitet i formolfiksert vev, uten tap av mikroskopisk morfologi, er en times eksponering for konsentrert formalinsyre. Konklusjonen er at det idag ikke er noen kjent dekontamineringsprosedyre som kan garantere et fullstendig fravær av infektivitet i TDE-infisert vev. Autoklavering av histologisk avfall er derfor antakelig utilstrekkelig for å inaktivere scrapielignende agens, og slikt avfall bør derfor brennes.

Det er utarbeidet forskrift om “vern av arbeidstakere mot farer med biologiske faktorer” for humansektoren (1995).

Ved ISf kreves bruk av godt engangsutstyr i laboratoriet. Vi har egen mikrotom for småfemateriale, og avskjær blir brent. ISf har en forsøksflokk av friske sauer, og må ha strenge rutiner for å hindre smittemuligheter til disse og andre sauer. Bruk av hypokloritt er obligatorisk. ISf har eget lukket smitteisolat til studier av dyr med scrapie. Urin og avføring går i lukket system til egen tank, som tømmes av slamsuger. Tillatelse til forsvarlig nedgraving på egen eiendom (fra fylkesmannen) foreligger. Vi har egne arbeidsbeskrivelser for obduksjon av slike dyr, og alle rester bl.e. blir kremert eller brent.

Småfepraksis

Aktuelle tiltak i småfepraksis antas å ligge litt på siden av emnet for dette foredraget. Stikkord i forbindelse med ordinær småpfepraksis må likevel bl.a. omfatte:

* aller helst 1 injeksjonsnål pr. dyr

* skjerping av vanlig god hygiene - vask og desinfeksjon - virkon-S

* mest mulig bruk av bondens overtrekkstøy og støvler

* mest mulig bruk av engangsutstyr - obs! hansker ved fødselshjelp!

* forsvarlig tilintetgjørelse av engangsutstyr (nåler tas med hjem)

* tillintetgjørelse av fosterhinner etc. (nedgraving, brenning)

* fødselskroker/kjetting kan godt klores

SCRAPIE

Foreløpig prosedyre for distriktsveterinæren

ved sjukdomstilfeller hvor scrapie ikke kan utelukkes:

1) Vurder kliniske symptomer.

* Ved svak mistanke kan en la sauen stå i flokken noen dager / uker og følge utviklingen. Sjukdommens lange inkubasjonstid og moderate horisontale smittsomhet gjør det ikke nødvendig å straks å isolere / avlive dyret av smittehygieniske hensyn. Dersom det er scrapie, vil smitten ha vært til stede i lengre tid (år).

* Ved alarmerende symptomer kan det være aktuelt å avlive dyret, evt. sende det inn til ISf-Sandnes eller NVH/VI for observasjon / avliving.

Ta i slike tilfeller alltid kontakt med Fylkesveterinæren for avtale.

2) Ta ut blodprøver. Prøvene brukes for å bestemme dyrets genotype, en undersøkelse som foreløpig gjøres i forskningsøyemed, for å avdekke eventuelle genetiske disposisjoner/markører for scrapie.

* 2 x 10 ml EDTA blod (lilla kork)

* Blodprøvene fryses umiddelbart (usentrifugert) og sendes i frossen tilstand til:

Institutt for småfeforskning, Postboks 264, 4301 Sandnes

* Ved rask fremsendelse kan prøvene sendes ufrosne.

* Uttak og forsendelse av blodprøvene betales av det offentlige.

3) Dersom dyret dør, eller må avlives, er det svært viktig at det sikres adekvat prøvemateriale, dvs. formalinfiksert hjerne. Det er også aktuelt å fryse hjernemateriale til støtteteknikker. Avliving: 10% mebumal i.v.

* Dersom det ikke er mulig å få sauen levert for obduksjon innen få timer, må

hjernen tas ut og fikseres på stedet

* Det er viktig at hjernen fikseres så raskt som mulig

* Nødvendig utstyr:

  1. - Kniv (bondens)
  2. - Baufil / sag (bondens)
  3. - Pinsett
  4. - Saks
  5. - 10 % nøytral bufret formalin (4% formaldehyd), ca. 1 liter.
  6. - To tette beholdere (1 med formalin, en til frys)
  7. - Engangs hansker og forkle
  8. - Klor til desinfeksjon (2% aktivt klor, klorin og vann 1/1)
  9. - Tusjpenn

* Fremgangsmåte:

  1. - Merk beholderne med dato, eier, dyrenr. (vær nøye med identitet!)
  2. - Skjær av hodet i nakkeleddet
  3. - Sag hodet sagittalt, som vist på figuren - assymetrisk.
  4. - Ta ut den største hjernehalvdelen, legg 3-4 innsnitt lateralt fra, men uten å skjære helt gjennom, for å få god fiksering, og legg den i formalinbeholderen
  5. - Ta ut den minste hjernehalvdelen og legg den i tom beholder til frys (- 200 C)
  6. - Noter tid fra død / avliving til formalinfiksering
  7. - Levér eller send hjernen til nærmeste offentlige veterinærlaboratorium.
  8. - Husk fyldig anamnese

4) I perioden fra det reises spørsmål om forekomst av scrapie i en besetning og til de foreligger konklusjon bør eieren sterkt anmodes om å ikke føre dyr ut av besetningen.

Offentlige restriksjoner pålegges ikke. (Dyrehelsetilsynet / VI / NVH-ISf.)

SCRAPIE-SKRAPESJUKE

Desinfeksjon av utstyr, støvler, klær etc. som har vært i kontakt med scrapie-smittestoff.

Scrapie skyldes et svært lite, bestandig og robust proteinliknende smittestoff, prion, som drepes ved:

1: Autoklavering - minimum 134°C i 20 min., eller

2: Anvendelse av hypokloritt-løsning (med 2% aktivt klor) med

virketid 60 min, etter rengjøring, vask og fjerning av organisk stoff.

NVH-ISf bruker hypoklorittløsning for inventar, utstyr, klær (eks.forklær, overall og lue), støvler etc. Hypoklorittløsning fåes f.eks.hos

A: HYDROGAS A/S NORGE,

FORUSSKOGEN 15
4033 FORUS
Tlf. 51 57 01 11
Fax: 51 57 13 17
Selges i kanner på 25 l (10%),
Pris ca.kr.160,-
Bruksløsning: 1:4, dvs.
1 l hypokloritt-løsning og 4 l vann
gir 5 l bruksferdig løsning.

Varenavn:Natriumhypokloritt, 10%.

B: APOTEKET

Varenavn: Kloricid (DeNoFa)

Selges i kanner på 5 l (4.5%)

(natriumhypokloritt 4,5%) Pris ca.kr.114,-

Bruksløsning: 1:1, dvs.
1 l kloricid og
1 l vann
gir 2 l bruksferdig løsning.
C: DAGLIGVAREHANDEL

Selges i flasker på

  • 0,75 l (4,2%)
  • 1,5 l (4,2%)

Varenavn: Klorin

(natriumhypokloritt 4,2%) 
Den største flaska koster ca.
kr.22,00
Bruksløsning: 1:1, dvs.
1,5 l klorin og
1,5 l vann
gir 3 l bruksferdig løsning.

Det er angitt at jodløsninger (eks.5% jodspiritus) er noe effektive, men ustabilitet/misfarging etc. gjør jod mindre aktuelt. Lut (NaOH, 1-2 N) er angitt å redusere infektiviteten. Lut kan brukes sammen med andre prosedyrer, f.eks. før endelig hypokloritt-behandling.

Husk å vaske og skylle først, før en lar klorløsningen virke i 1 time. Skyll i vann tilslutt. Flambering kan også redusere infektivitet. En kan kombinere flambering av utstyr med noe kortere virketid for klor, men her er det vanskelig å gi eksakte råd.

Oppskrift på 10 % bufret formalin (1 liter):

  • 900 ml vann
  • 100 ml konsentrert formalin (37 % formaldehyd)
  • 18,6 g NaH2PO4
  • 4,2 g NaOH

Aktuell adresse- og telefonliste, scrapie

Veterinærinstituttet Oslo

Postboks 8156 Dep 0033 OSLO
Tlf. 22 94 45 00 (sentralbord)
Fax. 22 46 00 34
Vakt lørdag. tlf. 22 96 47 00

NVH - Institutt for småfeforskning (ISf)

Postboks 264, 4301 Sandnes
Tlf. 51 60 35 10
Fax. 51 62 72 90

VI - Harstad

Postboks 652, 9401 Harstad
Tlf. 77 06 31 55
Fax. 77 06 16 53

VI - Trondheim

Tungasletta 2, 7005 Trondheim
Tlf. 73 58 07 27
Fax. 73 91 54 33

VI - Bergen

Postboks 40, 5032 Minde
Tlf. 55 28 67 00
Fax. 55 28 14 10

NVH - Oslo

Postboks 8146, dep. 0033 Oslo
Tlf. 22 94 45 00, 22 59 70 00
Fax. 22 56 57 04 (adm.)

Noen norske referanser

  1. Tranulis MA. Scrapie. Fremtidige utfordringer. DNV, Veterinære fagdager, Trondheim 24.- 27.3.1996
  2. Ulvund MJ, Bratberg B. Outbreaks of scrapie in Scandinacia. 17th Nordic veterinary Congress. Proceedings and abstract, Reykjavik 1994; Vol 1, 117.
  3. Ulvund MJ, Bratberg B, Tranulis MJ. Prionsjukdommer hos dyr (Prion diseases in animals). Norsk Vet Tidsskr 1996; 108:455 - 466.


Prionsjukdommene

Kugalskap - BSE  

Litt om prionproteinet

Smitte innen og mellom arter

Scrapie - genetiske forhold

Patogenese - epidemiologi

Utbredelse av scrapie

Prionenes kjemisk / fysiske egenskaper

Produksjon av kjøtt- og beinmjøl.

Laboratoriearbeide

Småfepraksis

Prosedyre for distriktsveterinæren

Desinfeksjon av utstyr, støvler,osv

Aktuell adresse- og telefonliste, scrapie

Siden blir redigert og laga av Nils Leine, 2975 Vang i Valdres.Sida er sist oppdatert den 10.01.2008